Trondheimsnatt. Vi dundret langs folketomme småveier med ville hester under panseret og ville hormoner under huden. Vi var unge og gale og jeg var i tillegg blakk, bitter og hevngjerrig etter en halv natt med min talentløse pokerspilling.
Vi akselererte oss opp til motorveitempo da en bonde i grønn audi kom susende sørfra i langt over fartsgrensa og jeg ante en åpning for revansj, en liten triumf før jeg rundet av denne mislykkede pokernatten. Jeg var over hele gassen allerede før Gjeller’n hadde sagt
- Han tar du.
Det ble hele konversasjonen, vi visste begge at jeg eide denne bonden, jeg konsentrerte meg om å manøvrere mitt tyske fartsvidunder inn i god posisjon. Vi cruiste på en seks felts motorvei, tre felt i hver retning, en slik vei som ville hatt fri fart i bilens hjemland, men her i land of the not-so-brave home of the sykkelhjelm var veien brennemerket med et tall. Bilen min vansmektet under det nådeløse norske fartsregimet, i natt skulle den frigjøres.
Vi dundret gjennom fartsgrensa, vi dro oss opp i hundreogførerkort, vi passerte hundreogfengsel, og jeg måtte holde tunga rett i munnen i det kritiske øyeblikket da vi parkerte den grønne Audien. Han lå i det midterste feltet og jeg måtte holde mitt spastiske kjøretøy i ro i ytre fil mens rattet ristet som et pressluftbor med abstinens. Men når vi endelig var forbi bonden og hadde tre filer helt for oss selv, når farten kunne fortsette et voksent stykke over hundreogfengsel, da falt bilen til ro, rattet ristet ikke lenger, bilen var hjemme nå, hjemme i de hastighetene den var bygd for, den var fri og vi fløy lavt inn mot byen.
Bilen var fri og jeg var fri. Fartsgrenser var aldri min greie, de slo ikke an, fartsgrensene tilhørte samfunnet, og samfunnet var De Andre, ikke venner og slekt, men de som hadde fornedret meg og holdt meg nede i atten år, de som hadde jagd meg ut av butikker bare fordi noen guttunger stjeler og jeg var guttunge, de som hadde jagd meg ut av hager, prylt meg opp for småting og nektet meg å gå forbi husene deres, for i norske nabolag behandles De Andres unger som spedalske, gjerder og hekker overalt, hallo Norge, hva ER det med gjerder og hekker, er vi i krig, ser ungene i nabolaget ut som de har dynamitt klistret til kroppen? Samfunnet nektet å se meg, nektet å godta at en fjortis kan finne regnefeil, de ville heller drite seg ut en halv dag enn å høre et minutt på meg, de holdt meg nede i alle disse årene men så, i likhet med alle andre onde korporasjoner, gjorde samfunnet en feil, en skjebnesvanger tabbe, de ga meg førerkort, og brått satt jeg inni et tusenkilos drapsvåpen av stål og da var det game over, samfunnet, denne gutten skulle ALDRI mer bli pissa på.
Bonden var knust, skamslått, Audien ble mindre og mindre i speilet, en krympende penisforlenger, for sånn er det med bøndene, de kan kjøre som villmenn i eseltråkkene ute på landet men når de får se asfalt strekke seg over mer enn ett kjørefelt gjør de i buksene.
Velkommen til byen, lille grønne Audi, her bestemmer Jeg.
Vi suste over brua og jeg skulle gjerne ha slakket av nå, farten kostet, her helt i ytterkant av bilens yteevne var jeg også i ytterkant av meg selv. Men jeg kunne ikke slippe bonden innpå igjen, det var et poeng å vise suckeren at slik kjørte vi til vanlig her i Trondheim, bare en normal natt i denne bilens liv, håneida kamerat, jeg la ikke på en kilometer for din skyld, ikke innbill deg noe.
Tre felt ble til to, vi krummet langs et flerplans veikryss som skulle holde til å svimeslå bonden, da et merkelig lys farget innertaket i bilen min.
Et blinkende blålys, som fra en ambulanse. Jeg så over mot krysset, kunne det være en slik bil der, nei, broene og veiene var folketomme.
Jeg sjekket bakspeilet.
Pulsen min hentet inn speedometeret på et hundredels sekund.
Den grønne Audien var tilbake. Han lå tett i hekken min. For bare litt siden var han en hel bro, hele Nidelvens bredde, bak meg, og jeg hadde banket sylindrene hardt helt siden da. Han måtte ha most fartsrekordene for å ta meg igjen.
Dette var ikke noen vanlig bonde, dette var et monster på hjul.
Og det blinkende lyset i taket mitt ga seg ikke. Det kom heldigvis ikke fra Audien, jeg så ikke noe blålys på taket hans. Jeg dundret videre i samme fart til jeg hørte sirenene.
Sirenene var brutalt høye, sirenene fortalte historien, denne Audien var ikke en traktor, den hadde makt og autoritet, i natt hadde jeg spilt høyt og tapt en gang for mye.
Jeg kjørte inn til siden. Audien kjørte inn til siden. Sjåføren kom ut og over til min bil. Jeg svetter alltid i politiets nærvær når jeg er uskyldig. Nå som det for alvor brant på dass var jeg helt kald.
- Du kjørte for fort, sa han. No shit.
- Du også, sa jeg.
- Bare at jeg er politi, sa han og viste meg identifikasjon, ikke et kult badge men et kjipt hvitt kort. Jeg gransket det grundig. Sannelig. POLITI, nei, skulle du sett.
Og han fortalte meg Tallet mitt. Tallet var langt lavere enn det Gjeller’n hadde tolket under vår dirrende speedometernål, men Tallet sang fortsatt sangen om sprinkler og paller.
Jeg hadde ikke den ringeste anelse om kilometre i timen, speedometer, hva er det for noe, alt jeg sa var at jeg såvidt greide å passere ham, vi måtte hatt omtrent samme fart, og han hadde ikke blålysene på da jeg passerte ham, han var ikke under utrykning, og siden han var politi må jo farten ha vært lovlig.
Jeg spilte trassig, mellom linjene hvisket jeg at hør nu snutbög, mine baller er kanskje dine, men dine baller er mine. Jeg signerer ingenting, jeg lengter etter rettssak, for hvis jeg går ned, copper, går du ned med meg for åpen scene.
Han krevde vognkort og førerkort takk, beordret meg til å vente, og satte seg tilbake i Audien. Vi så ham snakke til politiradioen sin. Lenge. Jeg gikk ut og ruslet rundt bilen hans, gransket den, ga beng i at fyren satt der inne, jeg speidet gjennom ruta hans etter videokamera og laserpistoler. Han hadde nada. Jeg oppdaget de blinkende blålysene, de satt lavt i grillen, derfor hadde jeg bare sett refleksen i taket mitt.
Jeg tok meg tilbake til Gjeller’n og bilen min, hvor vi lurte på hva som tok så lang tid. Det gjør jeg fortsatt.
Langt ute på natta kom politimannen over for å returnere papirene mine.
- Du har nettopp fått førerkort, fastslo han.
- Ja.
- Har du tenkt å fortsette å kjøre som dette?
- Nei, sa jeg og ristet på hodet, det kunne ikke falle meg inn, kjøre sånn? jeg? nehei.
- Det er midt på natten og lite folk på veien. Jeg skal kalle det ungdommelig dumskap og la deg gå denne gangen. Men la det være en lærepenge, greit?
- Greit.
Audien startet og forsvant over horisonten. Han vant kappkjøringen. Men jeg kunne ikke bry meg mindre, jeg trodde knapt min egen flaks.
Nå som det hele var over var jeg slett ikke like tøff. Den Store Skjelven tok meg. Jeg måtte vente en stund før jeg startet bilen. Vi gled ut på veien, roolig, med fartsgrensen som ny sjef.
Og jeg holdt meg der.
Slik dør idealer. Jeg skulle aldri mer bli pissa på, samfunnet skulle aldri få knekke meg. Men når jeg ser tilbake må jeg innrømme det. Jeg tok lærepengen. Denne asfaltcowboyen ble temt den natten.
