Jeg gråt ikke. Men de vonde årene samlet seg til en klump av konsentrert gråt et sted i utkanten av mitt minnelandskap. Når jeg prøver å tenke tilbake kutter jeg løs fliker, som kebabmannen skjærer fliker av sin roterende kjøttklump, og disse flikene transformeres til bunnløs tristhet for stor for meg å takle. Derfor går jeg ikke tilbake i fortiden, jeg ser nye filmer, lytter til ny musikk og unngår å vekke minner. Jeg lever hver dag som om den var min første.
Derfor ble det så vanskelig å fortsette historien leger uten grenser forbi millenniumskiftet, etter vaksinesprøyten. Men da jeg skrev “Livet bak murene”-bloggen, hvor jeg unngikk å snakke om sykdom, smerte, symptomer og fokuserte på frihetsberøvelse, greide jeg å formidle en del av det.
Historien er kanskje vanskelig å tro, men alt er fakta. Dette er ikke noen tur i parken. Dette er ME.
——
Utdrag fra Livet Bak Murene (* slike parenteser er nye korrigeringer)
Totalisolasjon
I år 2000 satt (*lå) jeg i totalisolasjon. I år 2001 hadde jeg det etter forholdene fritt, jeg kunne ringe og gå utendørs. En dag gikk jeg for langt… Straffen ble totalisolasjon i 2002 og halve 2003.
Hva menes med totalisolasjon? Vel, i dette tilfellet vil det si helt mørkt og helt stille i to og et halvt år. Du får lys de minuttene du spiser, ellers er det kullsvart (* jeg brukte også bind for øynene, plugger i øra og iblant hørselvern). Utover maten du spiser får (*tåler) du absolutt ingen impulser, ingen sanseinntrykk. Cella (*rommet i kjelleren) har vindu, men det er grundig tildekt. Cella er godt lydisolert, flydur og gressklippere er de eneste lydene som trenger igjennom. Musikk får (* tåler) du selvfølgelig ikke, ikke aviser, TV, bøker, ingenting. Du er alene i mørket med hjernen din.
Så hva gjør du da? Blir du gal? Nei, du blir ikke det. Du starter med å kjede deg noe gudsjammerlig. Etter noen måneder kommer du til landet bortenfor kjedsomheten.
Der har jeg vært. Der er det slett ikke verst. Der var en musikalsk analfabet plutselig i stand til å lage musikk. Jeg har skrevet fem hundre sanger nå. Jeg kunne ikke skrive dem ned eller spille dem inn, men jeg husket melodiene ved å sette tekst til dem. Sangene husket jeg ved å lage huskeregler av forbokstavene. Fem og fem sanger gruppert som fembokstavers ord, som jeg terpet om og om igjen. Etter femti sanger fikk jeg tak i (* ble i stand til å bevege) en penn og nok papir til å notere disse bokstavene, men selve tekstene fikk jeg ikke skrevet ned før etter trehundre sanger.
Jeg lagde lange historier, inni hodet “skrev” jeg noveller (*bl.a. de fleste av novellene i denne bloggen), sketsjer, filmmanus, dikt og romaner. Jeg drev forretninger, musikkvideoer, spilte managerspill, brukte fantasien for det den er verdt. Du blir mye mer kreativ når du ikke sporer av hjernen med sanseinntrykk.
Det er ikke gøy å være isolert. Man får en utenomjordisk savn etter mennesker (* da nær-døden-opplevelsene begynte og livet passerte i revy tenkte jeg ‘jippi nå får jeg ihvertfall se igjen folk’). Dagene går sakte mens årene går fort. Et år i totalisolasjon føles som fem måneder når man tenker tilbake.
Men et isolert liv har også sine plussider. Når man begynner å se TV igjen er alle reprisene nytt stoff. Verden har lagret masse bra filmer man ikke har sett. Nyhetene er spennende.
Det første bildet jeg så på TV etter tolv måneder uten var et sekunds glimt av en AUDI-logo (reklame). Jeg er ikke fan av reklame, men den var det vakreste jeg så det året. Jeg fikk tak i “Hvem Hva Hvor” og kunne oppdatere meg på årene jeg mistet. Jeg visste praktisk talt ingenting om verden, å oppdatere hele år fra sin samtid på den måten var fantastisk interessant. ALT var fantastisk interessant etter så lang tid uten inntrykk. (Jeg lærte også at mens media oppfører seg som om det skjer sensasjoner hele tiden, foregår det ganske lite i løpet av et år som er verdt å huske.)
Gress og himmel var utrolig vakkert da jeg kunne se det igjen. Verden hadde dessuten mye sterkere farge fordi jeg ikke hadde brukt fargesynet på år. (I mørket ser du svart hvitt).
Et isolert liv har også sine plussider. Alle situasjoner har sine plussider. Dem skal man fokusere på.
—
Som jeg var inne på i forrige post ble jeg kvitt musklene effektivt da jeg sluttet å spise. Jeg kunne stikke fingeren hvorsomhelst på kroppen og nå helt inntil beinet. Det var rart å kjenne detaljene på sitt eget lårbein fra undersiden og beinet under bicepsen rett ovenfra. Langs beinet kjente jeg en tynn streng, om det var en sene eller de sørgelige restene av muskelen vet jeg ikke. Mellom huden og beinet var det løsmasse, gjørme, mudder, kall det hva du vil, muskler var det ikke.
Jeg sultestreiket egentlig ikke, jeg bare hadde ikke lyst på mat. Kroppen mistet troa på hele dette konseptet med spising, den forholdt seg til mat som den til vanlig forholder seg til avføring. Jeg lovte vokterne (*pleierne/foreldrene) å begynne å spise igjen snart, men det ble liksom ikke til det. Jeg visste jo at jeg kom til å dø hvis jeg ikke begynte å spise igjen, men jeg hadde en følelse av at jeg ikke skulle dø, og døden var jeg dessuten i stor grad likegyldig til (* etter å ha gjennomgått hysteri inntil jeg ble for sløv). Vokterne ble stressa og ville trø slange inn gjennom nesa mi, gåsefore meg som om det var Guantanamo Bay. Heldigvis trengte de en lege til det, og legestøtten her er ikke akkurat som på fotballandslaget.
(* Avsnittet er ikke kritikk av legevesenet. Jeg var for syk til å takle all nærvær av mennesker. Heller tannpine og kreft enn besøk. Det var da jeg igjen var redd for at kuler under huden var kreft at jeg skjønte jeg begynte å bli bedre.)
Jeg fikk hverken mat gjennom nesen eller intravenøs næring. Jeg ble svakere og svakere, jeg ble for svak til å gå. Jeg hallusinerte mye i denne perioden, jeg hang mye og svevde midt i rommet, og jeg så heffalumper og ellediller og andre festlige dyr, uten noe dop. Uten noe alls. Verdens billigste rus.
I denne perioden ble det hetebølge og jeg ble nesten kokt inni cella mi. Jeg hadde ikke krefter til å snakke, med mine siste krefter skrev jeg ett ord, “ISVANN”. Og jeg fikk isvann. Til og med på termos, så vannet skulle holde seg kaldt. Jeg hadde ikke krefter til å skru lokket av en termos. Men det visste de ikke, for jeg hadde heller ikke krefter til å forklare problemet. De satte inn disse termosene til meg flere dager på rad. Uttørket og knapt bevisst av varme og næringsmangel lå jeg og glante på dem, som om jeg lå i ørkenen en meter fra oasen. Så nær, så fjern. Siden jeg ikke drakk isvannet sluttet det å komme.
—
Jeg ble dårligere enn jeg trodde var mulig. Kroppsfunksjonene ga opp en etter en, og jeg tenkte flere ganger “OK, nå er det ihvertfall teoretisk umulig å bli dårligere”. Men det var alltid noe på kroppen som fortsatt virket, som jeg hadde glemt, og som røk neste dag. Det var som å falle ned en trapp trinn for trinn. Hvilepulsen dundret avgårde i nitti som en tromme inni hodet (* det tok flere år før pulsen min nådde 60 igjen), det var håpløst å få sove uten piller, og i blant var jeg for dårlig til å nå sovepillen min som lå på nattbordet, rett ved siden av hodet mitt. Selv en bevegelse på ytterste ledd av lillefingeren kunne sende pulsen opp i uregjerlig og kroppen ut i flere timers ekstremkaos. Og som sagt var jeg forlengst for dårlig til å kommunisere slike problemer. Jeg måtte ligge våken hele natta selv om alt jeg ville var å unnslippe situasjonen i noen timer.
(* Om bevegelighet: jeg lå i en dobbeltseng bestående av to enkeltsenger. For at de skulle kunne skifte laken måtte jeg rulle over fra den ene sengen til den andre. Men jeg var så dårlig til å bevege meg at jeg ikke fikk skiftet laken på 14 måneder (fra januar 2002 til mars 2003). Mye av problemet var at jeg måtte ligge absoluttt i vater, selv en hodepute lagde for mye motbakke for blodet mitt. I tillegg pustet jeg ut en gass som svir såpass at jeg ikke kunne puste rett mot huden. Lakenet begynte etterhvert å svi, jeg dyttet håndklær under meg. No big deal. Hvis du blir skremt når VG trykker historier om gamle som må ligge i sin egen avføring, don’t worry, når du det stadiet bryr du deg knapt.)
Så lenge du kan tenke “OK, nå er det teoretisk umulig å bli dårligere”, kan du bli dårligere. Fordi du fortsatt kan tenke. Jeg sluttet å tenke i perioder. Tankene stoppet brått, det ble stille, noe som alltid hadde vært der var der ikke lenger. Som om motorduren stopper i et fly, alt annet er som før, flyet fortsetter fremover, men man blir engstelig. Jeg hadde fortsatt følelser, jeg reagerte med sløv uro, men jeg tenkte altså ikke. Tankene kom tilbake sakte, som sirup, å tenke en stavelse per hjerteslag var det raskeste jeg greide i slike perioder.
Grensene for hva som er “jeg” hadde alltid vært kroppen min. Det som er innenfor kroppens grenser er meg, det som er utenfor er ikke meg. Nå endret det seg. Det opplevdes som jeg krympet, et slags “gasslegeme” som alltid hadde vært like stort som kroppen min, og som jeg aldri hadde lagt merke til, trakk seg sammen til et lite, glatt punkt et sted lavt i hodet. Hvis det var sjelen, ligner sjelen min på den blå flammen fra propanapparater.
Jeg ble uendelig liten, jeg hadde ikke utstrekning. Jeg var i kroppen uten å tilhøre den, og de få og usammenhengende tankene jeg registrerte kom ikke fra meg. Jeg lå og hørte på tanker som ikke var mine. Jeg hadde ingen hukommelse. Og det største sjokket; jeg hadde ikke intelligens. Jeg bare var.
Denne opplevelsen har betydd mye for mitt menneskesyn. Jeg skjønte at intelligensen min er til låns, den hører til kroppen, og uansett hva som skjer etter døden mister jeg den. Den sjelen jeg satt igjen med kunne like gjerne vært sjelen til en zulukonge, en geisha eller en ape. Den var uten egenskaper. Men den var meg. Av dette fikk jeg forståelsen, dypt inni meg, av at alle mennesker er like mye verdt. Og det er et stykke fra å skjønne dette intellektuelt til å virkelig skjønne det. Hadde amerikanske myndigheter skjønt dette dypt inni seg hadde de for eksempel brukt bombeflyene sine annerledes i Asia.
