Og i dag ser MSM på bloggen til …

Avisen i denne byen (‘avisen’ i entall er så nær korrekt at det må vi godta), Adresseavisen, googler hver dag en tilfeldig søkestreng, velger ut et av treffene, og trykker utdrag fra det utvalgte nettstedet på selveste sistesiden. Jeg har ventet og lengtet og bevret, og i dag skjedde det endelig. Men ikke med meg. Med en blogger på linkelista mi.

Dagens søkestreng var “bare et rykte”. Og den utvalgte nettsiden ble selvfølgelig Vampus Verden. Alltid Vampus. Den eneste medieaksepterte bloggeren. Hun hadde sikkert hjelp av at treff nummer to var et Leveraas-intervju med henne. Heldig med sitatet var hun også:

“Muttern begynner å oppføre seg som en full brudepike bare hun får ett lite glass hvitvin innabords, at hennes far hadde vondt i hodet etter 40-års laget sitt er antakeligvis bare et rykte, mens Mormor begynner å fortelle vitser bare man viser henne etiketten på en sherryflaske.”

Såh. Skal man bli grønn og stikke nåler i dukker fordi Vampus får alt rampelyset? Nope. Vampus gir bloggingen et ansikt, miljøet er mye mer tjent med at media lager tredve vampusartikler enn en om hver av tredve bloggere. Det drar lesere til bloggen hennes, som har den nest lengste linkelisten i bloggebyen, slik at leserne blir spredd godt utover i samfunnet. Bra for alle.

(men den dagen googleduellen googler sitt eget navn … oh la la … da blir jeg outet som wannabee i lokalavisen. sukk.)

Anmeldt

Som liten, da jeg dagdrømte om å bli forfatter, var anmeldelsene min store skrekk. De så så brutale ut, og jeg husker bl.a. John Michelets historie om sin første anmeldelse, som han taklet med å trøstedrikke seg snydens og sovne utendørs. Jeg er ikke skapt for kritikk, det er et av mine dårligste karaktertrekk, jeg er tander som en frossen rose.

Men nå har jeg fått min første anmeldelse. Og jeg overlevde. Det er en stor lettelse å ha vært igjennom det. Den anmeldte boken er novellesamlingen “Det er bare å lukke øya” hvor jeg har to av de fjorten bidragene. Siterer:

Det kan likevel virke som om ett av de signalene som Ungdomssignaler 2006 sender ut er at en ny korttekstgenre har gjort sitt inntog i ungdomslitteraturen. Dette inntrykket oppstår allerede i den første teksten, Paco Abels “Berømte første ord” beretter om en sjel som blir sendt til jorden. Han blir utstyrt med den ene menneskelige egenskapen etter den andre før han til sist skal utstyres med en ulempe, tilfeldigvis blir det en hjerneskade. Abels sorte fantasy er et stemningsfylt anslag til en nyskriving av skapelsesberetningen, men slutten er ingen slutt, den fungerer som en åpning mot noe som ikke kommer.

Nå vet ikke jeg om det er god kutyme å svare på sine egne anmeldelser. Men siden det er jomfruanmeldelsen har jeg bestemt at jeg er unnskyldt.

Historien min har berget tålelig bra i en anmeldelse som for boken som helhet var ganske negativ. Anmelderen heter Kristin Ørjaseter, som er intet mindre enn doktor i litteratur, og som har vært forlagsredaktør i Damm. Hun har altså lest bok en vinterdag før. Ørjaseter virker mest opptatt av form, og poenget hennes om at “slutten er ingen slutt” er ment å passe inn i et resonnement om at denne novellesamlingen knapt inneholder noveller.

Jeg vil forsøke å analysere hvordan teksten ble til. “Berømte første ord” er en filosofisk idé presentert i form av fiksjon, noe jeg har gjort flere ganger. Tankerekken bak:

Det meste av det et menneske foretar seg kan forklares ut fra Darwins teorier om naturlig utvalg, ’survival of the fittest’. Grusomt nok er for eksempel mobbing logisk, mobberen forsøker å knekke de som har gener mest annerledes enn sine egne, og sterke individer som prøver å knekke svake lykkes bedre enn de svake som eventuelt skulle prøve seg på sterke, noe som fører til at veien mot naturlig utvalg begynner allerede i barneskolen.

Vår sans for rettferdighet, derimot, er vanskelig å begrunne med Darwin. Hvorfor holder så mange av oss med underdogs, hvis målet er at de beste individene skal formere seg videre?

Tendensen til mobbing eksisterer fordi naturlig utvalg eksisterer som en naturkraft. Ut fra dette har jeg antatt at vår idé om rettferdighet eksisterer fordi rettferdighet eksisterer som naturkraft. Men den verden vi observerer er ikke rettferdig. Vonde ting skjer med gode mennesker. “Hvorfor meg”, spør mange seg når ulykken rammer dem, og finner ikke svar.

“Berømte første ord” bygger på tanken om at rettferdigheten skjer sammenlagt over mange liv, noe som innebærer reinkarnasjon, altså at sjelen gjenfødes. I novellen har sjelen en karma som han kan bruke omtrent som penger, han kan kjøpe seg suksess i dette livet men må da forvente mange liv som gjødselbille senere.

Sjelen eksisterer altså før kroppen. Handlingen i “Berømte første ord” foregår i perioden før fødselen hvor sjelen står på depotet og setter sammen personen den skal inn i. De valg sjelene foretar på dette stedet blir svaret på eventuelle “hvorfor meg” senere i livet.

I det jeg har etablert rammen for historien, har jeg allerede formidlet idéen. Derfra står jeg fritt i forhold til min målsetting med teksten. Jeg oppdaget at rammen ga gode kår for humor, fordi en rekke klisjéer får en annen betydning i denne settingen. Eksempel:
Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette mitt bredeste smil, spurte han skuffet.

Da jeg utformet historien forsøkte jeg å pakke slike poenger så tett som jeg klarte, på jakt etter effekten av en god latter rett etter en god latter. Dermed følger ikke historien reglene for novelle, mer reglene for revytekst eller sketsj. Og ut fra disse har teksten et sluttpoeng, slutten var såpass prioritert at teksten ble lagd baklengs (Det er normalt for meg å begynne med slutten når jeg skaper tekster.)

Jeg vet ikke hvor godt humorsjangeren er dekt i litteraturstudiet, humor er ikke lett å lære av bøker siden uforutsigbarhet er et viktig element. Kanskje kan man lære noe av Harald Eia og Bård Tufte Johansens kommentarspor på deres DVD’er, de har et analytisk forhold til humor. Jeg registrerer at Ørjaseter mener teksten ikke har slutt, men jeg føler meg trygg på at Eia og Tufte ville vært enige med meg i at Jo, det har den.

Samtidig ser jeg poenget til Ørjaseter, andre har også kommentert at de ønsker seg en fortsettelse. Da konkluderer jeg med at teksten som biprodukt også fungerer som novelle uten slutt.

Jeg savner synonymer for “morsom” i anmeldelsen. Men smak og behag kan ikke diskuteres. Jeg er takknemlig for at anmelderen gjorde en seriøs og grundig innsats, man føler seg ihvertfall tatt på alvor. Om kanskje i overkant mye.

Da Pål Rygg nesten ble same

På tide med selkritikk

Det blir stadig mindre torsk i nordområdene. Og vi skylder på klimaforandringer og russiske tjuvfiskere. Men antagelig er det selen som står bak. Disse sleipe spekksaccosekkene som kynisk kjørte frem ungene sine i media, slik at selkidsa kunne sette de store, bedende øynene sine i amerikanerne, slik at ‘internasjonalt press’ fikk oss til å slutte å drepe dem, slik at de istedet kunne drepe torsken. Og nå mangler både menneske og sel torsk, men hvem er det som sulter, hæ, hvem er det? Idioter …

HM. OK da. Det var selvkritikk jeg skulle ta. Jeg beklager at jeg slo av kommentarfeltet. Jeg gjorde det for å stoppe stemmen i bakhodet som sier “må sjekke om det har kommet ny kommentar”. Filosofen Elisabeth har sagt at hensikten med livet er å kjede seg mest mulig, og siden hun har forfatterambisjoner forstår jeg hva hun mener. Kjedsomhet er kreativitetens bensin. Så det er det jeg har prøvd disse to ukene, å kjede meg mest mulig. Det kan skje igjen, så det kan jeg strengt tatt ikke ta selvkritikk på. Det jeg tar selvkritikk på er at jeg slo av kommentarfeltet på en slik måte at det kunne oppfattes som om jeg skyldte på andre. Me so sorry.

Kan samtidig forhåndsvarsle at den neste teite tingen jeg skal gjøre med bloggen er å gjøre den passordbeskyttet i noen uker (om noen uker). Da blir den seende slik ut. Samtidig vil jeg blogge videre i en anonym blogg, med kommentarer og hele pakka. Poenget er at jeg trenger å gjøre en del førsteinntrykk i den perioden, og siden bloggen både er søkbar på navnet mitt og et par hakk mer hårete enn jeg ville opptrått i jobbintervju, på date, i slektsstevner etc. må jeg gjøre det slik.

Du kan få tilgang til den passordbeskyttede bloggen ved å sende meg en tom mail, da legger jeg inn mailadressa di blant de som har tilgang. Skal ikke bruke adressen til spam, stalking eller gi den videre. Jeg er grei sånn. Men altså, jeg blogger videre i en blogg du ikke trenger passord for å lese. Hvis livet går som planlagt. Noe det alt for sjelden gjør.

Rød Vrangallianse vs Arbeidernes Krangleparti

RV og AKP-ml diskuterer sammenslåing akkurat nå. Men de sliter med å bli enige. Et av problemene er om kommunisme skal være en målsetning for det nye partiet.

Men så skjerp dere da mennesker. Partier handler om å få valgt representanter inn på Stortinget, på Stortinget handler det om avstemninger hvor målet er å få flertall, dvs. minst 83 representanter, og dere skal vente lenge på den dagen noenogåtti stortingsrepresentanter vurderer å stemme for kommunisme. Når det nærmer seg kan dere ta opp temaet.

Men supert at man tenker på sammenslåing, for fraksjonsvirksomheten på venstresiden er et problem. Du har SV, RV, NKP og AKP som ville stemt helt likt i sikkert 99% av stortingsavstemningene, men som likevel synes de andre er idioter. Innad i SV, som selv er en fraksjon utbrutt fra Ap har du en pragmatisk fraksjon og museumsvokternes fraksjon, innad blant kommunistene har du tradisjonelt bolsjevikfraksjonen og mensjevikfraksjonen, noen av disse røde partiene er så små at det nærmer seg en fraksjon per medlem. Mens andre partiers landsmøter til tider kan ligne vekkelsesmøter er SV-landsmøtene alltid en fotnotekrig.

Og problemet er at stemmer går til spille. Ved forrige valg så jeg en liste over hva partiene mente om de tredve mest aktuelle sakene, og RV og SV var enige i 30 av 30. RV, NKP, AKP får typisk to komma noe prosent ved stortingsvalg, stemmene ville gitt 4-5 ekstra stortingsrepresentanter hvis du la det oppå SV’s stemmetall. Men siden RV og SV ikke makter å inngå valgteknisk samarbeid (stille felleslister) går RV-stemmene i dass ved hvert valg. Til glede for de på motsatt side.

Nå har jeg ikke tenkt å bli mer partipolitisk i bloggen enn å si at jeg ikke vil ha FrP-regjering. Jeg er ikke bekymret for FrP-regjeringen som sådan, jeg er bekymret for det som kommer etter. FrP har dekadanse på programmet, de vil bruke mer av oljefondet, og dekadanse har veltet mange kulturer gjennom tidene. Det er så veldig vanskelig å få et samfunn til å stramme inn livremma, så veldig vanskelig å vinne valg ved å love folk mindre penger. Romerriket gikk under ved at man brukte mer penger, gjorde seg avhengig av luksusvarer fra utlandet, de fikk underskudd på handelsbalansen, gikk bankerott, kunne ikke betale soldatene og smuldret opp. Spania og Portugal fant enorme gull- og sølv-mengder i Amerika på 1500-tallet, dermed ble det på moten å ikke arbeide (hidalgo-kulturen), og i stedet for å dominere økonomisk, som de kunne ha gjort, ble de blant Vest-Europas fattigste land da gullstrømmen stoppet. Norge er på mange måter et gruvesamfunn, og det fins mange nok eksempler på hvordan gruvesamfunn ser ut når gruva er tom.

Med mer samarbeid på venstresiden heves prosenttallet for hva FrP må oppnå for å ta makten. Det er dette som er realiteten i norsk politikk nå. Ikke om vi skal innføre kommunisme.

Paradoksalt for tiden, at de som kjemper for kollektivisme opptrer individualistisk, mens de som kjemper for individualisme opptrer kollektivt …

Det 21. århundrets arkitektur plass 6-5

MAD Tower, Oslo, forslag

Hotell, Fornebu, forslag

Formatet i bloggen yter ikke alle disse arkitektbildene rettferdighet. Dobbelklikk på et bilde hvis du vil se originalutgaven.

Det 21. århundrets arkitektur plass 8-7

Kunsthøyskolen i Bergen, forslag, ferdig 2009 hvis vedtatt

Brann Stadion Towers, forslag, ferdig 2015 hvis vedtatt

Ellers:
- så lei av Vallasaken at jeg snart spyr hjernemasse ut av øra
- har begynt å savne kommentarfeltet

Det 21. århundrets arkitektur plass 10-9

Hamar Tårn Hotell, forslag

Levanger Fjordhotell, forslag

Det 21. århundrets arkitektur plass 12-11

Hanapiren, Sandnes, byggestart 2005

Kristiansand Stadion med høyhus, forslag

Den Ekte Gledes rekviem

Så, hva var ekte glede?

Ekte glede var uforbeholden, hundre prosent pur lykke som strakte seg ut i alle retninger, uten et “men”, uten et “hvis”, uten et “ikke ta av nå”. Slik du følte glede som lite barn, for eksempel på julaften. Før du lærte hvor lett livet kan frata deg godene igjen.

Har jeg følt ekte glede siden jeg begynte på skolen? Jeg vet ikke.

Har noen?

Børt følger rett bak meg inn på toalettet, han er et par tre meter høy, han sier navnet mitt, jeg snur meg, spør, nei det var ikke noe, han stiller seg ved vasken, men gjør ikke noe der, bare står og ser i speilet, og ikke på seg selv, Tollefsson er på vei ut av toalettet og jeg går inn i et avlukke

Det kommer aldri fra dem du venter det fra, det kommer ikke fra pøblene, opprørerne, det kommer fra vennene dine, de som beundrer deg, og som kanskje har foreldre som slår, foreldre som har banket inn i dem at vold og kjærlighet ikke er motsetninger men to sider av samme sak, at den man tukter elsker man, og det kommer ikke fra de komplett talentløse, de gir blanke i hele greia, det kommer fra de som har noe talent og intenst ønsker seg ditt.

Det kommer aldri fra dem du venter det fra, tenker jeg og hører gjennom min egen påstand, stopper meg selv, den tanken er det perfekte utgangspunkt for komplett paranoia. Børt står fortsatt ved vasken, pusten min går for fort. Jeg kan ikke tillate meg å være redd for alle. Jeg er helt trygg, messer jeg. Jegerhelttrygg. Jegerhelttrygg. Jegerhelttrygg. Jeg jakter positive tanker, jakter et lykkelig minne. Julaften da jeg var fem? Nei. Geografiprøven.

Vi visste på forhånd hva prøven gikk ut på, vi fikk blanke kart over asia, afrika, amerika og oceania, og jobben var å fylle inn så mange navn som vi greide.

Jeg elsker å lese kart, jeg kan sitte i timevis og se på elveløp, se hvordan grensene følger vannskillet, lete frem hvor vanndråpene som faller ned en plass renner ut i havet, se hvordan vanndråpenes reise bestemmer landegrensene, se vanndråpene diktere hvilket språk menneskene i Sveits snakker, se hvor menneskene bosetter seg, oppdage snodige detaljer, som at den vestligste byen i to europeiske land bærer samme navn.

I tillegg hadde jeg pugget inn enda mer enn jeg kunne, helt til rett før prøven, de siste navnene leste jeg da jeg gikk inn, gjentok dem som en regle i hodet og skrev dem ned, jeg kunne de stedene i ett minutt men det var nok, av dem husker jeg bare Bata nå, den nest største byen i Ekvatorial-Guinea.

Jeg gikk løs på hovedstedene, jeg kan dem alle, jeg kan alle landene, men det er ren pugg, jeg liker bedre de viktige byene som ikke er hovedsteder, slik som Omdurman, som ligger der den hvite og den blå Nilen møtes, sagnomsuste ørkenbyer som Timbuktu og Alice Springs, Belém ved utløpet av Amazonas, men jeg er tynn på Kina, det fins millionbyer i Kina jeg ikke aner navnet på, likevel kunne jeg nok til bynavn at jeg hadde brukt opp det meste av tiden da jeg kom til elvene, jeg liker de fleste elvene, Orinoco, Zambesi, Okovango, elvenavn er herlige, men igjen liker jeg ikke de i fjerne østen, Yang-Tsekiang, Indus, Mekong, derimot kan jeg noen fjell der, Annapurna er et kult navn, verdens tiende høyeste fjell -

Da læreren stoppet klokka etter førtifem minutter hadde jeg mengder av fjell igjen, jeg hadde ikke begynt på havene og alt som hørte dem til, som buktene og nesene, Lille og Store Syrte, Kapp det Gode Håp som alle tror er sydspissen av Afrika, Kapp Agulhas som faktisk er sydspissen, jeg var så godt i gang at jeg tok et ark og skrev ned femti ekstra navn i friminuttet.

Surt å ikke ha fått vist hva jeg var god for, surt å ha blåst femti poeng på tidsbruk. Likevel. Jeg elsker geografi. Og jeg elsker slike prøver, av samme grunn som Maradona elsker fotball og Bjørn Dæhlie elsker skigåing.

Alle syvendeklassene hadde den samme prøven, både A-klassen og C-klassen fikk karakterene sine før oss. Det gikk rykter om at noen hadde skrevet ned over 200 navn, den beste summen var 215, og 215 ga selvfølgelig toppkarakter. Særdeles Godt. Børt i min klasse likte nyhetene, han visste at han hadde 225, han hadde rukket å telle sine navn, han lå i løypa for Særdeles og han holdt ikke kjeft om det.

Vi fikk tilbake prøvene våre. Ganske riktig hadde Børt 225. Men uten et snev av Særdeles, han hadde fått Meget. Børt protesterte lydsterkt til læreren. Læreren stresset at det ikke bare var antallet navn som telte, men også at man viste kunnskap på flere verdensdeler og flere fenomener, at man hadde med både elver, fjell og hav.

Argumentet var meningsløst svada. Børt hadde en jevn og fin fordeling på navnene. Det hadde ikke jeg. Jeg rakk ingen hav. Jaja, tenkte jeg.

Argumentet var svada, så Børt ga seg ikke med protestene. Læreren svarte ikke. Ikke med ord. Istedet bladde han gjennom bunken sin og hentet frem papirark, la dem litt for demonstrativt på pulten min, som om han spilte ut trumfen, prøven min lå naken og forsvarsløs for blikkene rundt seg. 390 poeng lyste i rød skrift, Særdeles godt. Og lærerens kommentar om at han var like imponert over skrivehastigheten som kunnskapene. Jeg hadde 165 poeng mer enn Børt, enda mer avstand til resten. Børt ble stille.

Børt er tre meter. Hvem er disse syke menneskene som lager syvendeklassinger på tre meter? Han rager over meg med sultne øyne, jeg har sett det blikket før, hos andre, de øynene vil se lidelse. Jeg ser etter en annen utgang, den eneste døren er bak ham, krype under føttene hans? slå ham ihjel? å Gud som jeg skulle ønske jeg kunne løse disse situasjonene med å lempe opp nevene og la dem jobbe vekk problemet, men jeg kan ikke, jeg er for liten, for veik, og han forsyner seg, griper rundt meg, jeg gjør meg stiv i kroppen, yter passiv motstand i ett sekund, den nytter ikke, Børt bruker kroppstyngden sin og velter meg ned på det skitne badegulvet, trykker meg sammen som et trekkspill. Han smører ansiktet mitt i dritt og gammel urin langs kanten av porselenet.

Det kommer aldri fra de du venter det fra, tenker jeg, mens neseborene blir kloakk distanserer jeg meg, jeg vil ikke være her og nå, jeg flykter til julaften da jeg var fem, jeg får akkurat den gaven jeg ønsker meg, jeg åpner gaver mens han åpner dolokket og panikk og angst henter meg tilbake, som en klo griper meg i nakken og trykker hodet mitt ned i cisternen.

Jeg ligger på flisene, alene, det nytter ikke å åpne luftgaver, jeg kan ikke gjenskape om så bare en flik av den gode følelsen. Lykken fra da en god ting bare var en god ting er frastjålet meg. Gi meg suksess og jeg venter på straffen.