Solen tynte svette ut av turistkjøttet som lå til steking på stranden, brusselgerne etterlignet lyden av flasker som ble åpnet, Middelhavet dasket dovent mot Rivieraen. Jeg vaklet over de varme stenene, prøvde å bli komfortabel med at stranda vi hadde reist over Europa for å nå var av rundslipte bergarter og ikke sand.
- Jeg orker ikke lete etter hotellrom, sa Gjeller’n, la håndkleet på stenene og seg selv oppå.
- Men vi må, sa jeg. Det var allerede ettermiddag.
- For meg kan vi gjerne sove på stranda.
- Da blir alt stjelt.
- Neida.
Han vant. Jeg skjønte at han var sliten, vi hadde ridd internettbilletten hardt de siste døgnene. Men å overnatte på stranda var for dristig for min del. Jeg trålte byen på kryss og tvers alene til hotellrommet var skaffet. Vi hadde allerede blitt småranet to ganger, Europa var fullt av svin, en natt på stranden ville gjøre oss til fritt vilt.
Da jeg kom til stranden for andre gang var det med nøkkel til et dobbeltrom i et slitent bakgatehotell. Gjeller’n måtte ha funnet uante krefter, håndkleet og solkremen lå forlatt. Vi hadde ikke planlagt å sjekke damer denne dagen, men stranda var full av fristelser, jeg hadde mine mistanker om hva gutten bedrev.
Sånn sett var Gjeller’n forutsigbar. På veien gjennom Europa var Gjeller’ns mest brukte setning
- Så du den dama?
Når vi gikk i bygater fokuserte jeg på damer, butikkvinduer, bygninger og rare folk. Gjeller’n fokuserte på damer, damer, damer og damer. Jeg var fortsatt jomfru og ikke like seksuelt oppvåknet som min reisepartner, for ofte gikk jeg glipp av damene han spurte om, og det ble pinlig prepubertalt å svare nei om og om igjen. Heldigvis var også Gjeller’ns smak forutsigbar, så når han sa:
- Så du den dama?
svarte jeg konsekvent:
- Mener du hun med kort blondt hår?
- Ja. Fin ja?
- Hadde tatt henne glatt.
Hvorpå samtalen kunne fortsette uhindret.
Gjeller’n hadde badestrandmuskler og singlet, han var en hunk og visste det. Selv var jeg utpsyket av fire år med kviser og tannregulering. Men minuspoengene var nå borte fra ansiktet. Og jeg kom rett fra militæret, hvor solariumet og treningsrommet var de eneste stedene jeg kunne være alene bak en låst dør, og hvor alenetid var ettertraktet for en ung gutt full av hormoner. UV-lys og vektløftsstenger hadde satt spor, jeg hadde runket meg fin, det hendte flere ganger at folk spurte om Gjeller’n og jeg var brødre. Noe jeg tok som en spøk, inni hodet mitt var jeg fortsatt den stygge andungen på ferie med en ukontrollerbar damemagnet av en svane.
Gjeller’n returnerte til håndkleet med to svenske damer, Britta og Helena. Selvfølgelig hadde begge blondt, kort hår. Jeg sa hei og kjente hvor sliten jeg var.
Britta og Helena la seg noen meter unna oss på Gjeller’ns side. I løpet av kort tid viste det seg at Gjeller’n var mer opptatt av Britta enn av Helena. Et klart feilvalg i mine øyne, men for at menn overhodet skal kunne være venner har naturen ordnet det slik at noen av oss fokuserer på frontpartier og andre på bakdeler. Oppmerksomheten virket, Britta plasserte håndkleet ved siden av Gjeller’ns. Helena valgte min side. Helena solte seg toppløs, og så store pupper hadde jeg aldri sett på nært hold annet enn i glansede blader. Jeg var så nervøs at jeg kunne gravd meg ned. Bent frem redd.
Men jeg prøvde å holde meg rolig på overflaten.
- Hvar er du fra? sa jeg.
- Jag är från Mölndal, utanfor Göteborg.
- Okey, Göteborg, jaha, sier du det, Göteborg ja, va driver du med då?
- Forlåt?
- Vad gjør du, har du noen jobb?
og så videre, i en dødslam samtale hvor jeg mer eller mindre intervjuet jenta på dårlig svorsk. Bortsett fra skjelvingen i stemmen kunne det like gjerne vært en samtale med hvemsomhelst. I den andre enden av rekka fikk Gjeller’n fikk sin dame til å le til stadighet.
Jeg forlot stranden for å puste ut og kjøpe meg bukse. Da jeg kom tilbake i ny bukse lurte jeg på hva Helena syntes om den. Da ba hun meg om å snu meg rundt så hun kunne få se hvordan hekken så ut. Hun betraktet bakenden min og nikket fornøyd. Jeg var et stykke kjøtt for denne superbaben og ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg.
Vi avtalte å møte dem på restaurant om kvelden. Jeg var stresset og ante ikke hvilke klær jeg skulle satse på. På hotellrommet spurte jeg Gjeller’n om hvilke sokker jeg skulle ta, de hvite, de svarte eller kanskje de grå, eller…
- Bare ta noen rene, sa han.
Gjeller’n hadde roen, Gjeller’n visste at fargen på sokkene ikke var avgjørende.
I restauranten var verden den samme. Gjeller’n koste seg og var morsom. Helena hadde presset pontongene inn i en trang hvit topp og satt rett overfor meg. Jeg var et vrak. Gjeller’n og jeg var reisepartnere på like fot, men trakk du damer inn i ligningen var han kongen og jeg narren.
Jeg presterte mer klam og lam samtale.
- Har du noen søsken?
- Ja-a jag har en brorsa.
- Åh, du har en bror, hva heter han då?
- Han heter Arne.
- Hur gammal er han då?
Og så videre og så videre. Mens Gjeller’n underholdt Britta lekende lett en meter fra oss. Da jeg skulle på toalettet ante jeg ikke hva en gentleman gjør, forlater han bordet diskrét og uten forklaring? Pakker han ærendet inn i subtile vendinger og løper risken for en samtale med fem-seks replikkvekslinger om toalettspørsmål? Jeg fulgte fjellvettreglene og meldte klart fra hvor turen gikk, heldigvis visste jeg det svenske ordet for toalett.
- Jag måste på toan.
Dette stoppet selv samtalen mellom Britta og Gjeller’n. Toan ble klint ut over bordet, toan klatret opp i maten og ned i drinkene.
Flere dager senere i ferien satt vi i en park og åt junkfood fra polysterynbeholdere, park på grunn av meg, vi var kastet ut fra mcDonalds fordi jeg hadde lagt igjen T-skjorta på stranden. Når du stryker på mcDonalds krav til antrekk er det lite vits i å prøve andre innendørs etablissementer. Gjeller’n småterget damene slik han pleide, sånt torde ikke jeg.
- Nordmenn forstår svenska mycke bettre enn hva svensker forstår norsk, sa Gjeller’n.
- Ne-e vi fattar jo er lika bra som ni fattar oss, svarte Britta.
- Det er fordi vi snakkar svenska til dere.
- Ne-e ni talar jo norska?
- Det gjør vi inte. Kan dere et eneste ord på norsk?
- Toan! sa Helena.
- Toan, sa Britta.
En dag alle fire lå på stranden la Helena en av de runde rivierasteinene på brystkassa mi. Steinen var liten som et kolibriegg og varm som en burger. Helena plasserte enda en ved siden av den. Slik fortsatte hun, rekken av steiner jobbet seg fra brystkassa og ned mot navlen, sakte og sensuelt, Helena kunne triksene. Jeg lå paralysert og lot det skje. Jeg burde kanskje hatt trøbbel med å holde soldaten i hvil, men akkurat det gikk helt fint, jeg var lam av sjokket. Jeg tenkte, nå må jeg følge opp, hun tar på meg, jeg har lov å ta på henne, men hvor skal jeg ta på henne, jenta har jo ikke klær på overkroppen og det er pupper over alt.
Jeg fant ingen fornuftige mottrekk. Jeg var en mumie.
Britta og Helena ville til Paris etter rivieraen. Vår plan var Andorra. Gjeller’n ville skrote den opprinnelige reiseruten og bli med damene. Jeg stod på mitt. Puppeangst på dagene, puppeangst på kveldene, jeg trengte rett og slett ferie. Avtalen ble å møte damene igjen noen dager senere ved Sacre Cæur i Paris. Jeg byttet adresse og telefonnummer med Helena. Hun ga meg sitt nummer på baksiden av en handleliste fra Mölndal Livsmedel. I et forsøk på å imponere ga jeg henne mitt på et utgått pressekort fra Adresseavisen.
På toget mot Andorra oppdaget vi at det hverken gikk togskinner eller fornuftige busser til mikrolandet. Vi hoppet av i en fransk by jeg aldri hadde hørt om og fant et tog til Paris. Gjeller’n kjøpte kondomer. Jeg tenkte på Helena hele tiden. Hvis dette var en film, har vi nå kommet til scenen hvor helten vandrer i parker og sitter på benker mens bildene av heltinnens ansikt går i sakte blurrefilm med sipemusikk til. Hun plasserte faktisk steiner på brystkassa mi. Åpenbart tegn på at hun var forelsket i meg.
I Paris utviklet jeg psykosen videre. Varme kvelder, tusen duse lys lyste opp gatene, du kan være så kaldhjertet du vil, noe med denne byen knekker deg. Hvis romantikk var styrkedråper datt Paris i gryta som liten. Jeg lengtet etter å treffe Helena og prøve forsiktige tilnærmelser. Gjeller’n backet meg opp og prøvde å forklare meg veien fra samtale til klåing.
Da vi gikk den brede trappen opp til Sacre Cæur hadde jeg prestert å avstandsforelske meg i Helena.
Vi ventet på det øverste trappetrinnet, som avtalen var. Vi skulle møtes seks. De kom ikke seks. På rivieraen var de alltid presise mens vi kom for sent. Men håpet levde. Klokka ble seks femten. De kom ikke. Seks tredve. De kom ikke. Jeg gikk runde etter runde rundt den flotte hvite kirka og speidet etter Helena mens klokken passerte sju og åtte. Hjertet forvandlet seg fra stort og rødt til en klump betong som rant ned i magen.
Britta og Helena møtte aldri opp. Gjeller’n pakket vekk kondomene og mente vi hadde vært for passive.
Jeg tynte tristesse ut av hendelsen. Gjeller’n fikk høre syting over det brutale slaget, om hvordan mine tidligere forelskelser hadde slept seg videre som sårede dyr til en langsom død mens denne ble drept momentant, om hvor vondt det gjorde å gå på en slik bråstopp. Jeg utbroderte smerten fra nederlaget på Sacre Cæur, men mellom linjene var jeg tøff i kjeften. Her var gutten som var klar til å sjekke opp store pupper bare de møtte opp.
