Vi er små, små mennesker. Vi bruker livene våre på små ting som vi føler er viktige. Ikke fordi de spiller noen rolle i den store sammenhengen, men fordi vi trenger å tro at de gjør det. Noen megler aksjer hele livet. Noen vasker gølv. Noen sorterer bøker. Så lenge de ser det i et lite perspektiv har de det bra. Og noen faller utenfor, får sparken på trynet ut, får hele arbeidslivet på avstand og ser hvor meningsløst det hele er. Hvor liten rolle hver enkelt spiller. Det er ikke gøy.
Som trær. Trær ser per definisjon ikke skogen for bare trær. Og de vil ha det sånn. Hvis de visste hvor liten del av skogen de selv utgjør, ville trærne blitt tungt deprimerte.
Slik lå jeg og tenkte denne natten. Jeg konkluderte med at greia ikke er å gjøre noe fornuftig. Det holder med å tro at du gjør det. Jeg hadde ikke noen jobb, og kom neppe til å få det på en lang stund, men hvis jeg bare fant et prosjekt skulle det gå bra.
Det var ski-VM i byen, og gratis å se på utenfor stadion. Jeg trengte et flagg. Det stod plutselig helt klart for meg hvor intenst jeg trengte et flagg. Det kom til å være nok norske flagg der oppe. Jeg stirret på det store italienske flagget som hadde blitt med meg hjem fra et nachspiel en gang og blitt min gardin. Jeg innså at jeg var utvalgt til å være italiener under ski-VM.
Jeg hadde et par dager på meg til femmila, som var det siste løpet i VM. Disse dagene brukte jeg til planlegging. Jeg lånte meg en mobiltelefon. Jeg skaffet meg allierte, i form av dama mi og Gjeller’n, en kamerat som ser passe italiensk ut. Og jeg stakk innom RBK-shop og kjøpte svarte trykkbokstaver av den største typen de hadde. Trykkbokstavene limte jeg på flagget med strykejern.
Natta før løpet trakk Gjeller’n og jeg ut i VM-skogen. Vi overnattet i teltleiren i den såkalte Bråbakken sammen med mange andre som også ventet på femmila. Fyllefestene i Bråbakken under ski-VM hadde allerede kostet liv, en fyr sovnet god og full inne i teltet sitt med propanen på og gasset seg ihjel, fred være med hans minne. En del av skientusiastene i teltene rundt oss hadde vært på TV og sagt med alvorlige ansikter at ”sånt gjør inntrykk” og ”det er ikke så mye drikking i teltleiren”. Nå var alle de alvorlige ansiktene drita fulle. Finner og nordmenn sang i kor den eneste drikkevisa begge leirer hadde klart å lære. ”Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ, Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ” og så videre. Myllylä var kristen asket og et fint ironisk tema for en drikkevise. At mannen var sprøytemisbruker visste vi ikke da.
Utpå natta tok jeg meg ut til TV-kameraene i Pilegrimen, hvor det var passering 14, 30 og 47 km. Jeg festet det ferdigpreparerte italienske flagget på gjerdet langs løypa, like ved reklameskiltene og midt i glaninga til kameraene. ”Fauner é grasso e pigro” stod det med stor skrift på det hvite feltet i flagget. Silvio Fauner var regjerende mester på distansen, og det virket nærliggende at italienere som kom opp hit ville heie på ham. Selv om han ikke hadde fått det til denne sesongen. Denne litt merkelige sesongen da de hadde begynt å blodteste løperne før start og en del gamle storheter plutselig befant seg på andre og tredje blad av resultatlista.
Tidlig neste morgen gikk Gjeller’n og jeg tilbake til åstedet og stilte oss opp rett bak flagget. Vi hadde kledd oss så kontinentalt som vi kunne, det vil si unngått grå vadmel som ytterste plagg. Gjeller’n hadde stående ordre om å oppføre seg italiensk, hva nå det måtte bety for ham. Kameramennene skulle ledes til å vise dette eksotiske innslaget blant publikum mest mulig.
Slik vi stod så vi bokstavene på flagget opp ned hvis vi lente oss over gjerdet. Gjeller’n lurte på hva det stod.
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”En tolkning kan jo være at ’Fauner er størst. Han er kongen.’ Grasso, vet du, omtrent som great. Stor.”
Nede i bakken var det en italiener blant publikum, vi måtte spille dumme hvis han kom opp til oss. Han fikk øye på flagget og kom ganske nære, men han hørte vi snakket norsk og snudde. Teksten på flagget så han ikke, den vendte ut mot løypa.
Første runden gikk bra. Da Fauner passerte lente jeg meg frem og kauket “Trentacinque con non una cartolina e dodici per una cartolina illustrata con non pio di cinque parole”. Dette mer for å forklare kameramennene at vi faktisk var italienere enn for å forklare Fauner hvor mye italienske prospektkort koster. Jeg ba også Giorgio Vanzetta om å pusse skoene mine av samme grunn.
Flagget kom på TV ca ti-femten ganger og Gjeller’n og jeg fikk nærbilde av trynene våre i ruta. Problemet var at kameraet sveipet så fort over flagget at man måtte gå inn for det for å lese teksten. Dama satt hjemme og fulgte med på skjermen, via mobiltelefonen i pausen fikk vi beskjed om hvordan flagget skulle flyttes for optimal effekt.
Men da kom en annen nysgjerrig italiener, Pietro Piller Cottrer som vant femmila i kollen samme året, opp mot oss. Ingen bombe at en mann med det mellomnavnet blir skiløper. Piller var fristilsekspert og dette var en klassisk femmil, så han hadde fri. Akkurat da satt vi tre meter bak flagget, vi gadd ikke å stå inntil gjerdet mens det ikke skjedde noe i løypa. Piller oppdaget bokstavene, kanskje gjenkjente han Fauners navn som kunne skimtes gjennom flagget. Piller var fra Sappada, samme by som Fauner, og Fauner var hans mentor og læremester i skiidrettens mysterier. Piller ble naturligvis ekstra nysgjerrig, og lente seg over sperringa for å lese de andre bokstavene.
Det var klart og tydelig at han ikke valgte min tolkning av teksten. Hodet virret rundt på ham, og et innfult blikk sveivde over oss. Men vi snakket norsk og lot som om vi ikke enset ham, så vi falt utenfor mistanke. Han så antagelig etter mistenksomme italienere. Han gikk ned til den førstnevnte italieneren, som satt med et håndflagg et stykke unna, og underkastet stakkaren nådeløse forhør. Gjeller’n ble skeptisk.
”Hva står det egentlig på dette flagget ditt?”
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”Fauner er feit og lat.”
Piller kom tilbake sammen med en førtiåring i Italias overtrekksdrakt, antagelig en av lederne sine, og viste ham teksten. De la slagplan, lederen gikk og Piller-Cottrer ble igjen. Han stilte seg opp ved siden av flagget, ikke rett bak. Hver gang kamera sveivde over teksten, slengte han et stort Padania-flagg foran bokstavene. Padania er det nord-italienske separatister vil kalle landet sitt når de får løsrevet seg. Sånn sett kan Padanias flagg som rituelt slenges foran det italienske tolkes som en politisk markering. Muligens skjønte Piller dette etterhvert, han så i hvert fall ganske ukomfortabel ut.
Da Bjørn Dæhlie passerte på andrerunden flokket alt folket frem til sperringen for å heie. Det var noe sånt Piller hadde ventet på, han ville ta ned flagget men var ikke tøff nok til å gjøre det mens alle så ham. Mens vi lente oss over flagget løsnet Piller den ene tråden. Gjeller’n stod med hånda si på både sperringen og flagget, og da tråden løsnet holdt han flagget tilfeldigvis igjen for at det ikke skulle falle ned. Slik stod Gjeller’n og Piller side om side resten av andrerunden, begge med en hånd på flagget. Situasjonen var spent, men om han nå hadde skjønt at vi var fienden ville han tydeligvis ikke ha åpen konfrontasjon.
Da alle de beste hadde passert etter to runder gikk vi for å sette oss igjen. Gjeller’n løsnet grepet og flagget falt slapt ned på løypa. Vi lot som vi ikke la merke til dette, vi ville heller ikke ha bråk. Kanskje fikk det Piller til å tro at ingen i strøket eide flagget. Han var fornøyd da flagget lå på bakken og han og lederen tok med sekkene og dro ned mot stadion. Vi diskuterte om vi skulle få ham til å signere flagget da han dro, men han så ikke ut som om han var i humør.
På tredjerunden flyttet vi flagget lenger opp i bakken og holdt det ut da de tre beste passerte. Nå ble imidlertid avstanden til kameraet vel stor, så denne runden fikk bare titterne med mange tommer TV-skjerm lest hvor feit og lat Fauner var.
Myllylä hadde funnet frem godsprøyta, og vant løpet. Erling Jevne tok sølv. Fauner ble listeflesk. Det beste TV-bildet av flagget vårt kom da medaljevinnerne skulle vises i sakte film til slutt i TV-sendingen. Bronsemedaljør Dæhlie går i slow motion opp bakken vår, og idet bildet fryses for å skifte til Jevne, kunne alle italienere klart og tydelig lese forklaringen på hvorfor Fauner skuffet så stort i årets mesterskap.
Selv var jeg godt fornøyd da jeg pakket sammen og gikk tilbake til arbeidsledigheten. Tre dager ihjelslått på en meningsfylt måte.
Ikke minst hadde jeg støttet teorien min. Vi er små, små mennesker. Uhyggelig små.
