Rosenborg tapte en fotballkamp i går. En gang var disse tapene så sjeldne at jeg noterte dem i dagboka. Dagen i året da Rosenborg tapte. Man kunne huske dagene ut fra den besynderlige, uvanlige følelsen. Det kan man ikke lenger.
I starten av åttitallet, da jeg var liten unge, oppdaget jeg at avisen skrev masse om Rosenborg og lite om de andre lagene. Jeg trodde grunnen var at Rosenborg var best. Etterhvert skjønte jeg at skriveriene kom av at Rosenborg var fra vår by. Laget hadde ikke vunnet noe siden 1971. Vi var vant til å være midt på tabellen. Vi var vant til å kravle rundt i gjørma i fornedrelse mens lagene fra andre byer gjorde opp om gullet, vi var temt, vi var fra Trondheim, vi var tapere. Den barnslige misforståelsen om at vi var best gikk i glemmeboken.
Men det året jeg var tretten oppstod Magi. Først et blaff. Så, tre år senere, enda ett. Så annenhver sesong. Hver sesong. Vi ble best i Norge, ubestridt best i Norge, suveren i Norgeshistorien. Nummer fem i Champions League, tredje lengste seiersrekke i Verdenshistorien.
Lille nedsnødde trege Trondheim hadde et fotballag i verdenstoppen, vi så stjernenavn fra de store ligaene si med alvorlige ansikter at de respekterte klubben, og hvorfor skulle de ikke, vi tok de største lagene på nittitallet, Real Madrid hjemme, AC Milan borte. Det er ikke engang skryt; det eksisterte ikke en fotballklubb i verden Rosenborg ikke kunne slå på en god dag.
Den naturstridige Magien gjorde noe med oss. Byen fikk selvtillit. Vi fløy. Ti år med Champions League, tretten år på rad med seriegull rekker å gå i blodet. Seier blir en vane, seier blir en del av deg.
Nå betaler vi prisen. Hjerterøttene slites ut en for en. Engangssmerten blir mindre for hvert tap, man distanserer seg, man gjør seg nummen. Men den store smerten bak vokser. Det er en langsom død, det er kreft. Laget har ikke vært stort på åtte år, det har ikke vist glimt av storhet på fire. Det kommer alltid en ny kamp, vi skyver håpet videre til neste helg, som en fattig mann med bare en ostebit, og som flytter den innover brødskiven mens han spiser, har den foran nesen mens han alt han gumler er tørt brød. Ny tørr skive hver sesong.
Magien er borte, menneskene er borte, bare pengene er igjen. Pengene løper rundt på gressmatta og gjør det hverken bedre eller dårligere enn penger i andre klubber. Det tar tid å innse det, det gjør vondt å innse det, men storhetstiden er over.
Du kan ikke kjøpe Magi.