Jeg skrev to innlegg. I samme blogg, i samme uke.
Det ene handlet om feministers retorikk. Det har fått 55 kommentarer til nå. Det utløste innlegg i andre blogger, som i skrivende stund har samlet hhv 36 kommentarer, mihoe, 6 kommentarer, Prinsesse Lea, 8 kommentarer, Fjordf*tte, og 7 kommentarer, Indregard. Jeg har debattert detaljformuleringene i innlegget mitt i flere døgn. Og nei, jeg hadde ikke planlagt oppstyret, jeg er overrasket.
Siterer Mihoe:
Når han undrer seg over hvorfor feminisme er et slikt dominerende tema blant norske, kvinnelige blogger sier nok det noe om hvilket utvalg av blogger Esquil leser.
Vel. Det andre innlegget jeg skrev handlet om TV-kanalen Fox’ krigshissing mot Iran. Det fikk tre kommentarer, medregnet min egen. Shoaib fulgte opp saken, men har ikke fått kommentarer.
Sammenligner man antall kommentarer, som sier mye om debattens intensitet, får vi Feminisme – Krig 112-3. Og det er akkurat dette jeg snakker om når jeg undrer meg over det sterke feministfokuset i Bloggebyen. Jeg tror ikke noen mener at feminisme er så mye viktigere enn krig. Og jeg tror ikke det er intensjonene som mangler, jeg tror både på Leas forklaring, at feministene faktisk bryr seg om mer enn feminisme, og på Hjorthens, som mener bloggere snakker om feminisme fordi man kan dette best.
Men. Etter femtifire år sammenhengende fred og etter sekstifire år uten aggressive militæroperasjoner, tok det Stortinget en kjapp arbeidsdag å sende oss ut i krig i 1999. Det var knapt debatt på forhånd, hverken i media eller i stortingssalen, og Stortinget var enstemnig! Ikke fordi alle salen var for krig, men fordi USAs støttespillere hadde solgt inn tanken om at hvis det først var flertall for krig måtte man støtte troppene med enstemnighet. Alle representantene våre var nikkedukker for USA, og det er det pinligste øyeblikket i norsk parlamentarisme siden Vidkun Quisling satt i salen. Media var tause, folket var tause. Siden har vi glidd med i ytterligere to kriger, også for Afghanistans del uten debatt.
Alt tyder på at nordmenn ikke vet nok om utenriksforhold til å gjøre seg opp sterke meninger, og alt tyder på at Stortinget gjenspeiler folket. Dermed blir vi sårbare når Bushs menn kommer for å prate oss inn i enda en krig.
Hva som foregår i den pågående krigen i Afghanistan vet vi ikke. Offiserene våre tør ikke dele ut krigskorset fordi media da får navnet på soldaten, men at krigskorset vurderes utdelt betyr at det skjer krigshandlinger. Norge dreper mennesker. Du har blod på hendene.
Hvorfor? Afghanistan har ikke angrepet Norge. Vi er der fordi det lyktes George Bush å definere atten menn med papirkniver som en krigshandling istedet for en politisak, slik at NATO måtte delta i motangrep. I Afghanistan har NATO gradvis gått fra defensiv krigføring til offensiv, og de få rapportene som slipper ut tyder på at nå kjempes krigen med holdninger og metoder som vi ikke bør være stolte av. Samtidig sier Forsvarets egen rapport at NATO ikke kommer til å hjelpe oss i konflikter med Russland.
Jeg er redd historien gjentar seg her og nå. At Norge dilter bedøvd mot enda en krig mens de som har mental kapasitet diskuterer “viktigere” saker som hva man legger i ordet feminisme.
PS: Kvinnene på høyresiden bruker ikke mye tid på feminisme, og Vampus greier å blogge mer om utenrikspolitikk enn noen av de røde, intelligente feministbloggerne. Bare så synd at Vampus liker Bush.