Boligkrise på gang

Det er tid for Esquil Banks årlige finansanalyse. Landets fremste økonomer sitter vaglet opp langs veggene som forventningsfulle skoleunger. Esquil kommer inn i rommet og ser i krystallkulen sin. Han ser frimerker påtrykt femti millioner kroner, han ser mennesker som trenger trillebår for å få med seg alle pengene til butikken, han ser tyver som tømmer ut pengene og stikker av med trillebåren, han ser ildsprutende drager og elver som flyter av blod.

Og han taler:

“Jeg unner ingen å kjøpe hus nå. De husene som selges akkurat nå blir de dyreste på mange år.

Her om dagen trodde jeg at lokalavisen hadde fått et nytt bilag. Det lå en tjukk åttisekssiders blekke på stuebordet til mine foreldre. Det viste seg at det var det vanlige boligannonsebilaget, som ellers pleier å se ut som et flak.

Det hoper seg opp med usolgte boliger, blant annet som følge av en idiotisk konstruert formuesskatt. Effekten det vil få på prisene har vi knapt sett ennå.

BørgeKing har rapportert fra boligkrakket i Portugal før, nå melder han om panikksalg av leiligheter. Det vil skje her i landet også.

Boligprisene vil stupe. Dette fører igjen til en rekke personlige konkurser blant de som kom inn rett før markedet stupte. Folk vil ikke greie å betale bankene tilbake, bankene vil gå bankerott. Bare inkassoselskapene vil gå bra, bare gribbene blir fete.”

Talen er over. Økonomene ser lettet på hverandre, de hadde vært så redde. Men nå var stemningen en annen, noen tørker en gledeståre, økonomene danser ut av banken og ut i gatene hånd i hånd. For Esquil har spådd krakk i boligmarkedet i mange år og tatt feil hver gang, ingen finansanalytikere tar rett så ofte som Esquil tar feil, derfor er en negativ analyse fra Esquil det beste tegnet for norsk økonomi.

Og på banktrappen står Esquil og hytter med neven etter økonomene mens han roper “Det er jeg som har rett og markedet som har tatt feil! Folk våkner nå! Hører dere!”

"Ny" Musikk XXI

Det er jo et tankekors om det er riktig av meg å legge ut musikkvideoer i bloggen min. Jeg er nøye på å ikke stjele mp3′er fra nettet, jeg laster ikke ned noe på harddisk eller iPod som jeg ikke har lov til. Jeg dømmer ikke de som gjør det, jeg ville gjort det selv om jeg var ung og fattig, men nå kan jeg ikke godt ha ambisjon om å leve av egne åndsverk samtidig som jeg stjeler andres.

Dette er imidlertid linking til noe andre har lagt ut, og dessuten ikke noe jeg tjener penger på. Sånn sett har jeg ryggen fri. Og hvis jeg var artist ville jeg ønsket at flest mulig så videoen.

… og Pinks Dear Mr. President hører så veldig hjemme i denne bloggen:

Men jeg vet jo at de som har laget musikkvideoene ikke nødvendigvis har gitt sin tillatelse til at de ligger på nett.

What do you feel when you look in the mirror? Are you proud? spurte videoen meg nettopp. Vet ikke, jeg prøver å gjøre det rette, men kanskje er dette feil av meg. Det er ikke behagelig at dagens musikkdistribusjon får oss til å føle oss småkriminelle.

Jeg mener at musikksystemet bør legges om slik at det for eksempel er lov å laste ned mp3′er fra nettet, at vi betaler for dem via skatten, og at artistene får pengene sine fra staten ved å anvende TONO-prinsippet også for nett-nedlastning. TONO betaler penger til artistene fra en stor fellespott ut fra hvor mye de er spilt på radio, TV, etc.

Mexicanskspanskfranske Belinda med Pudo Ser Tan Facil, som Jorun Stiansen senere covret på engelsk.

Så kan du si, hva med de som ikke liker musikk? Hvorfor skal de betale musikkskatt? Tja. De betaler jo allerede på operahuset i Oslo. Vi som ikke har barn betaler for barnehagene. Vi som ikke har bil betaler for veiene. Det er sånn et samfunn fungerer. En fellesskapsløsning må være en bedre løsning enn dagens anarki.

Tannpine à la Steinalder

Jeg har tannpine. Den har jeg hatt i tre år. Det går da ikke an, sier du, tannlegen må da kunne trekke tannen? Nope. I gamle dager, på 1800-tallet, eller 1700-tallet, eller i middelalderen, sikkert i vikingetiden også, ville ikke dette vært noe problem, grovsmeden ville kommet over med tanga. Men i det tredje årtusen kan man bli liggende med tannpine uten å få hjelp.

Kortversjonen er at jeg fikk ME i 1993. I de seks neste årene ble jeg feildiagnostert av allmennlege, privatlege, sykehuslege, to psykiatere, psykiatrisk sykepleier, psykolog, sosiolog, akupunktør, fotsoneterapist, homeopat og tre fysioterapeuter. I 1999 fikk jeg en influensasprøyte fra fastlegen og en tarmskyllingskur som følge av homeopatens diagnose. To ting som ME-pasienter advares på det sterkeste mot, men det hjalp ikke meg siden ingen visste at jeg hadde ME.

Dermed fikk jeg full-blown ME. Det er en ekstrem tilstand, jeg skal spare deg for de syke detaljene. Men man tåler ikke sykehus. Lys skjærer i øynene som kniver, lyd er som å få slått spikre inn i hjernen, bare å ha et menneske i rommet er forferdelig, og da jeg var på sykehuset var det fullt kjør. For eksempel ble sengen min plassert i gangen i lys, jeg måtte kravle innpå nærmeste toalett, hvor jeg la meg på gulvet foran doskålen for å få ligge noenlunde flatt, mørkt og stille. Om det var hygienisk måtte jeg gi eff i, det kjentes ut som om det stod om livet. Å være på sykehus med så mye ME var klokkeren tortur som selv den spanske inkvisisjonen ville nikket anerkjennende på hodet av.

Jeg fikk hjelp til å rømme fra sykehuset, og da jeg kom meg hjem til mammas mørke kjeller, ville jeg heller dø enn å dra tilbake. Utmattelsen etter sykehusoppholdet gjorde at jeg mistet evnen til å spise i fjorten dager, noe som gjorde meg for syk til å kommunisere med omverdenen det neste halvåret. Jeg ble så syk at jeg fikk tilsammen 21 nær-døden-opplevelser i denne perioden, siden jeg måtte ha det 100% mørkt og stille var livet som passerte revy den eneste underholdningen jeg fikk. Da jeg kunne kommunisere igjen fant jeg dessuten ut at ekteskapet ikke hadde tålt stillheten.

Da tannpinen kom, nektet tannlegene å trekke tannen hjemme hos oss. Tannlegen kunne gjøre litt pinglebehandling, men skikkelig tannbehandling tør de ikke å ta hjemme hos folk, fordi “noe kan gå galt”. Hvordan det er mulig at tanntrekking kan gå så galt at jeg ville fått mer smerte enn tannpinen har gitt meg over tre år, skulle jeg gjerne visst. Den eneste mulige måten tannlegene hadde lov til å få tanna ut av kroppen min på, var å legge meg inn på sykehus.

Særlig.

Nå har halve tannen råtnet bort og falt ut av seg selv bit for bit. Restene er bare vonde når jeg kommer borti dem. Jeg klarer snart å komme meg til tannlege. Jeg kan leve med dette.

"Heme" er der du bor til vanlig

Må man være trønder for å bli rørt av dette?

Jeg tviler.

Premieutdeling Den Gyldne Q

Da er det en drøy uke siden Den Gyldne Q, og det er på tide å oppsummere klassevinnerne.

Beste Manneblogg:
2006 LordX
2007 Iversen Revisited

Nord-Norges Beste Blogg
2006 Peter Andrej
2007 Peter Andrej

Beste Sørlandsblogger:
2006 Espen Iversen (in absentia)
2007 Alliene

Beste Politiske Blogg:
2006 Fjordfitte
2007 Fjordfitte

Vestlandets Beste Blogg:
2006 Dyveke & Hjorthen
2007 Sonja

Beste Filmblogg:
2006 Gjemmestedet & De 7yv utvalgte
2007 Filmdagbok

Beste Kvinneblogg
2006 Tine
2007 Minneapolise

Beste U-20-Blogg
2006 Tine
2007 Tine

Beste Østlandsblogg
2006 Tine
2007 Espen Iversen

Beste Trønderske Blogg:
2006 Betty42
2007 Zava Palmer

Beste Blogg:
2006 Tine
2007 Minneapolise

Gratulerer til vinnerne, og takk til de som stemte! Premiene er ikoner som de du ser i margen her. Siden jeg er for lat til å lage alle, mail her for å få din velfortjente premie.

Det er över nu

OK da, bloggen har flyttet hit.

Det selges mye mer luft nå enn før

Jeg har skaffet meg en minnebrikke, det vil si en liten plastflis som man trykker inn i et kamera. Minnebrikken hadde etui, må vite, komponenter er fine på det nå til dags. Etuiet var en rund forseggjort plastholder, tre ganger bredere og i volum minst ti ganger større enn brikken. Dette var igjen pakket inn i gjennomsiktig hardplast som hadde tjuedobbelt areal av minnebrikken, slik at produktet kunne ta opp masse plass og bli sett i butikken.

På samme måte pakker man dataspill inn i esker som stort sett inneholder luft. Sist jeg kjøpte meg iskrem fikk jeg en plastballong med luft og en is inni. Det selges mye mer luft nå enn før. Og luften skal fraktes, gjerne helt fra Kina.

Når alle produkter skal ta større plass enn de trenger, må trailerne og supertankerne som kjører dem ut kjøre flere turer, og brenne av mer olje og co2 så det blir varmt for deg og meg. Og for muslimene, som Bush må holde under kontroll fordi Vesten blir mer og mer oljeavhengig av Midtøsten.

Et andre problem er materialbruken, emballasje lages gjerne av plast, altså olje, og papir, altså trær. Mer oljeforbruk og mer treforbruk trekker i samme retning, varmere klode.

Et tredje moment er at søppelmengden øker.

Forvokst emballasje er ikke det største problemet i verden i dag, men det er et problem det er lett å gjøre noe med. Bedriftene lager de store innpakningene for å hevde seg i konkurranse med de andre bedriftene. Hvis alle slutter, konkurrerer man på like vilkår. Forvokst emballasje forskyver kanskje salget fra en leverandør til en annen, men det gjør ikke verden bedre.

Det burde være forbudt å lage emballasje som er større enn produktet.

Bilde: Skøyteløperne har allerede denne regelen og klarer seg helt greit.

Esquil Revisited

Frøken Makeløs har lagd en fin post til oss hvor hun snakker med sitt ti år yngre jeg. Så jeg poster denne gamle o-nerdteksten, egentlig mest fordi jeg er misunnelig på ideen og vil markere at det kunne jeg også ha tenkt på *snøft*.

Duellen

Hver gang jeg hører på plata “Scoundrel days” av a-ha tenker jeg mystisk nok tilbake på et treningsløp i Stabbmarka (Klæbu) en høst for lenge siden. Jeg må nok ha nynnet en av sangene på plata da jeg løp løpet. Det var veldig fine høstfager og god utsikt på det løpet, så det var en minneverdig naturopplevelse.

Jeg bladde i kartene mine fra rundt da denne plata ble utgitt, og fant løpet for ti år siden, jeg var fjorten. “Jeg må da ha blitt bedre nå”, tenkte jeg, og kjørte opp i Klæbu.

Alt klart for den store duellen. Gamle Esquil (24) mot unge Esquil (14). Unge Esquil tok raskt ledelsen, lettbent og veltrent som han var. Gamle Esquil fikk problemer med at kartet ikke var blitt bedre med alderen. Oppgaven hans fikk arkeologiske anstrøk, “kan det ha gått en traktorvei her for ti år siden” o.l. Men Gamle Esquil hadde en fordel. Ved å komme ti år for sent til start var alle postene tatt inn. Dermed definerte han selv hvor postene lå, og merkelig nok gikk han derfor rett i samtlige.

Sakte men sikkert dro den gamle ringreven innpå. Og da unge Esquil dro ned på myra mens gamle Esquil holdt høyden til 8. post, fikk sistnevnte øyekontakt. Det inspirerte. Ungdommen løp kanskje fortere, men orienteringa var mer nølende. Inn mot siste post tok gamle Esquil igjen sitt yngre jeg mens 14-åringen stod og leste kart.

Unge Esquil var en sjenert gutt, men det var noe kjent med mannen, og dessuten hadde han lært at feite folk er trivelige. Så han spurte ham hvor de befant seg på kartet.

Men veteranløpere gir ikke ved dørene. Gamle Esquil så sin konkurrent kaldt i hvitøyet. Noen sekunder var det helt stille, selv skogen stod bare der og ventet spent. Så strakte den eldre ut langfinger’n og brølte “Finn veien sjæl, snørrunge”. Unge Esquil stod paralysert igjen, svirret ned i lia og gikk på en sjuminutters bom.
Gamle Esquil, derimot, defilerte inn i all sin fylde til 7 minutter bedre tid enn for ti år siden.

Ny Musikk XX

I 2004 døde den 35 år gamle nederlandske kvinnen Guusje Nederhorst av kreft. Ektemannen Dinand skrev denne sangen, Dreamer (Guusjes song) til henne. Den slutter i et lydopptak av bryllupet deres.

Dette er musikk du blir varm inni deg av.

Digresjon: Dermed fikk boken Kvinne går til lege, mann går på byen et soundtrack, ihvertfall i mine ører. Boken handler også om et ungt nederlandsk ektepar hvor kona dør av kreft. Hvis jeg skal anbefale bare en nyere bok …

Men tilbake til musikken. Dinands band Kane ruler i Nederland, i tillegg til Dreamer har de hatt flere andre #1 hits, for eksempel denne up-tempo-låten, Something to Say

Kane står i samme forhold til U2 som Keane gjør til a-ha, man kan høre U2-inspirasjonen i en del av låtene.

Jeg har vært en del på YouTube, jeg har aldri sett et band med flere fem-stjerners låter. Sikkert på grunn av kombinasjonen ukjenthet og kvalitet.

Denne litt roligere låta, Fearless, nådde også til topps i Nederland. Skrevet et år etter kona døde. So you left along the way, on the brightest day…

Utenfor Nederland er de totalt ukjente. Det beste de har oppnådd internasjonalt er en 38.plass på en belgisk hitliste. De sliter blant annet med at flere andre band og sangere heter Kane, i tillegg til velkjente Keane. I norske butikker skal du lete godt for å finne Kane, jeg fant en plate på CDON.com.

Hvis du foretrekker trance, har DJ Tiesto, en av verdens mest anerkjente DJ’er, og også fra Nederland, mixet denne versjonen av Kanes Rain Down on me.

Mennesker

Mennesker.

Det er noe mer med dere enn det jeg ser og det jeg hører. Jeg kan være ute blant dere, lukke øynene, ikke oppfatte et ord som blir sagt, og likevel fange en stemning i kroppen som er umulig å få når jeg er alene. Selv om trengsel pleide være plagsomt da jeg var ute blant dere ofte, styrker også trengsel den gode følelsen av menneske.

Forskjellige mennesker gir forskjellig følelse i kroppen, gode sjeler er gode å ferdes blant, og hvem vet, kanskje skaper summen av sjelene i en folkemengde følelsen man opplever når man går inn i den.

Går man ut en søndag føles verden annerledes, roligere, enn en ukedag. Atmosfæren på en ukedag er annerledes enn en lørdagskveld. For en som har levd uten følelsen av mennesker i mange år oppleves menneskefølelsen som om ikke alle komponentene formidles gjennom lys og lyd, lukter og berøring, men som om stemningen ligger inkorporert i luften på steder der folk ferdes.

Det gir noe å være blant dere. Selv når man ikke orker snakke.