Ensomhet er et luksusproblem

- Joda det er det … også når du er sånn på … jeg vil bosette meg på en fjelltopp. langt unna folk. Og så går jeg bare ned til folk for å hente posten, snøvler han.
- Ja, det er nok ikke dumt, sier jeg.
- Men så har høsj smults mis jssj…
- Hæ?
- smjs eller på jeg var bedre en gang vet du, alt gikk greit
- Ja …
- HEHEHEHEHE
Jeg er usikker på hva han ler av. Det er som om det foregår en egen historie inne i hodet hans, som om han snakker med både meg og en usynlig person samtidig.
- Jeg tror nok at de som bor ute i naturen kommer i kontakt med noe som vi som bor i byen har mistet, sier jeg.
- Nei. Det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Det er mye stoffer man kommer borti.
- Å, har du prøvd noe du ikke skulle prøvd?
- Amfetamin.

Baren er rimelig fylt opp med folk til så tidlig på kvelden å være. Det tok meg en stund å finne en bar med folk i. Hvem som henger over bardisken på dette tidspunktet hadde jeg reflektert mindre over. Min nye kompis er skitten, jeg lurer på om han har tilbrakt natten utendørs. Men han virker snill, han er en bamseaktig kar som smiler og drikker og smiler og drikker, og jeg som har fusket i faget i et par år får endelig en sjanse til å studere ekte røling.

Sånn er lørdagskveldene nå. Selv om jeg er i byen jeg alltid har bodd i ligner livet på å flytte til en ny by. Jeg mangler et sosialt nettverk som er tilpasset singelliv. Når de få jeg kan be med på bar på kort varsel svikter, har jeg ingen alternativer. Prøver jeg å kontakte mer perifert kjente fører det til avtaler frem i tid, og frem i tid vet jeg aldri hvordan formen er.

Men jeg vet hvor jeg var.

Jeg spiser ikke og har nesten sluttet å drikke. Kroppen min er borte, musklene sa opp jobben, løsnet og ble til løsmasse, et lag gjørme mellom benene og huden som ikke kan brukes til noe og som ikke gir særlig motstand når jeg setter fingeren på det. Jeg kan ta på min egen overarm og kjenne rett på beinet gjennom huden, jeg tror jeg kjenner senene, ihvertfall er det en stram tråd der inne som følger beinet. Det samme gjelder underarm, lårben og legg. Som om lemmene mine er blitt en-strengs strengeinstrumenter trukket med hud.
Jeg kan måle hvor tynne lårene mine er blitt ved å legge dem i kors. Da kan jeg kjenne de ytre ankelkulene berøre hverandre. Ankelkulen har jobbet seg gradvis nedover utsiden av leggen etterhvert som lårmuskelen har forvitret, nå er jeg i stand til å klinke kulene sammen. Jeg treffer ikke helt midt på, men det er ikke langt unna. Prøv selv. Du er ikke i nærheten.
Hygienen har gått fullstendig under. Jeg vasker ikke en eneste del av kroppen. Man skulle tro det luktet død og fordervelse her inne, men i så fall kan jeg ikke merke det. Den første uken jeg ikke vasket meg merket jeg lukten, men etter en uke ble jeg luktfri. Det ser ut som om et nytt regelverk trer i kraft for huden når man skrinlegger hygienen. Jeg har fått et fettlag på huden som hjelper meg å holde varmen. Det føles som den naturligste ting av verden å ha der, jeg har ikke lyst til å vaske det vekk. Jeg begynner å skjønne hvorfor folk i middelalderen foretrakk å nøye seg med bare en kroppsvask i året.
Håret er fett, men også det nådde en tilstand hvor det ikke blir verre. Jeg vasker ikke håret, men jeg ligger så stille at jeg kan tørke støv av det.
En lege har vært her to ganger. Han stod i døråpningen og så på meg, han gikk ikke inn i rommet. Den ene gangen snakket han til meg. Jeg svarte ikke. Den andre gangen lyste han med lommelykt og fortalte pleieren at jeg fortsatt hadde fett igjen på bena. Det tror jeg ikke på, han lar seg lure av dette laget med muskelgjørme som ligger under huden min og som gir etter for trykk. Fett oppfører seg ikke sånn, et fettlag gir fingeren mer motstand. Men det er helt greit for meg at legen tror jeg er i form, jeg har ikke lyst til å bli flyttet til sykehus, og jeg har ihvertfall ikke lyst på å få en slange inn gjennom nesen. Jeg vil ligge helt i fred inne på rommet mitt, sveve i sengen og se på rare lysprikker som danser for øynene.

Det var en annen type ensomhet den gangen. Den ensomheten jeg kan oppleve nå, minner mer om da jeg kom meg ut på internettet for tre år siden, den eneste kommunikasjonsformen jeg kunne bruke var mail. Så jeg mailet mine venner en for en. Alle svarte entusiastisk. Jeg mailet dem på nytt en for en. Noen av dem svarte. De var vant til å sende meg mailer og postkort, en gang i måneden, en gang i halvåret, en gang i året, uten å få svar, mens mannen i sengen forsvant gradvis lenger ut av bevisstheten. Å gå fra en fyr man sender julekort til og til å bli en som man gjennomfører frekvent mailveksling med, glir ikke automatisk. Jeg var ikke lenger en del av noens omgangskrets.
Jeg mailet de som svarte på mail to. En svarte. Jeg mailet ham. Null svar. Og så var det over til å maile folk som ikke svarte for andre gang. Det var en veldig ensom følelse.

Nå etter tre år på nett er jeg i den andre enden, jeg får mer mail enn jeg er i stand til å svare på. Det er også et problem, men det gjør ikke like vondt.
I den virkelige verden, derimot, må jeg starte om igjen fra bunnen.

Jeg ba om rosiner, jeg mente oppriktig at jeg kunne greie å spise hvis jeg fikk rosiner. De ventet ikke en gang til neste dag, de kom i ens ærend med rosiner til meg. Men da rosinene stod på bordet ved sengekanten kom kvalmen og jeg klarte ikke å få i meg noe. Jeg sa jeg ville ha pærer istedet. De kom med pærer. På samme måte som sist kom kvalmen og nektet meg å spise pærer. Jeg ba om nøtter. De tror vel jeg driver gjøn med dem, men det gjør jeg ikke. Jeg tror oppriktig at jeg kunne fått i meg nøtter.

Iblant får jeg panikkangst. Da er jeg ikke redd for en bestemt ting, jeg er bare Redd. Total frykt i hele kroppen. Jeg er fullstendig maktesløs når angsten herjer, det er ingenting jeg kan gjøre for å bremse det stoppe det eller lindre det, frykten eier meg, den er kolossal og svart og endeløs, den griper meg som en klo i solar plexus, som om den trekker alle nervetrådene inn mot midten av kroppen og binder en stor knute. Jeg blir liggende i forsterstilling og holde rundt puten mens disse mørke kreftene svinger pisken vilt, sjelen min kastes rundt som om den er ballen i en fotballkamp mellom det onde og det grusomme.
Anfallene gir seg like brått som de kommer. Det føles som å bli skylt opp på land etter å ha vært herjet med av stormhavet. Så ligger jeg der i forsterstillingen og puster ut og prøver å hente meg inn, skremt over hvor fælt livet kan være.

Det må være hetebølge ute, det er for varmt i cellen. Jeg koker ihjel. Jeg er for svak til å si dette, jeg er ikke i nærheten av å få ut lyd av munnen, lungene har gitt opp, det kjennes ut som om hele innsiden av meg består av tykt slim, jeg ville hostet, men evnen til å hoste er borte. Men jeg greide såvidt å skrive ordet isvann på en lapp. De seks bokstavene var det siste jeg greide å skrive, nå ligger jeg her som total grønnsak.
Isvannet kom. De bar inn isvann i forigårs, i går og de har båret inn isvann i dag. Glimrende. Men isvannet er på termos. Armene mine er for svake til å skru lokket av en termos. Jeg er også for svak til å fortelle vokterne at jeg ikke kan åpne termosene. Jeg ligger og ser på termosen mens jeg forgår av varme. Som en mann som har slept seg gjennom ørkenen og ligger en meter fra oasen.

Vi sitter og drikker, han lager lyder som jeg er usikker på om er kommunikasjon.
- Snchnøl snj det er ikke bra
- Det er mye som ikke er bra, sier jeg, jeg aner ikke hva han snakker om og ser ingen hensikt i å spørre.
- Nei, det er ikke bra i det hele tatt. Snhø sjem pfffft HEHEHE
På barkrakken bortenfor min bamseaktige venn sitter en snauskalle med et militant utseende.
- Er det kompisen din, spør jeg.
- Ja, dro han nå, høeÖh, jeg hentet han ut av fengselet i morges.
- Fengselet? Jøssda. Hva gjorde han der?
- Schnsssjj sjljs sølhnsssjj olsj i går.
- Åja.
- Jeg liker ikke å slåss.
- Det er fornuftig.
- Nei. Jeg liker ikke å slåss.
- Du er en snill mann.

Iblant opplever jeg at jeg sanser sjelen til menneskene jeg kommer i nærheten av. Noen kjennes lyse og milde, andre harde, noen gir ikke tydelig følelse, noen klør. Alkoholikeren på barkrakken ved siden av meg snakker ikke sammenhengende, jeg forstår ikke halvparten, han smiler og ser på meg som om han forventer reakjsoner på ting jeg ikke har oppfattet eller som han bare har sagt inne i hodet sitt, men selv om han like gjerne kunne snakket moldovsk gir han meg en varm og deilig følelse i kroppen, som en sol, dette nedbombede mennesket har en av de beste sjelene jeg har kjent, han er som å sitte inntil en åndelig peis. Jeg vet ingenting om hans handlinger, men jeg vet at han er en snill mann.

Hjertet mitt slår alt for fort. Dunkingen kjennes tydelig inne i hodet, det har pågått lenge, jeg ligger totalt stille og hvilepulsen må være tresifret. Jeg aner ikke hvor fort hjertet slår, jeg er for syk til å se så lenge på klokken at jeg får telt den, jeg tester ved å telle pulsslagene på spansk. Jeg er ikke spesielt god i spansk, og hvis jeg faller av når jeg kommer til catorce, quince, dieciseis, – fjorten, femten, seksten -, vet jeg at pulsen går for fort. Hvis jeg henger med til tjue, er jeg innenfor kontroll.
Blodet kjennes ikke normalt ut i årene, det føles som sirup med levende, irriterte pissmaur i, jeg har en infernalsk kløe inni hele kroppen som følger blodårene.
Kroppsvarmen er borte. Jeg avgir ikke varme til omgivelsene, det er ingen temperaturforskjell på den delen av sengen der kroppen min ligger og der den ikke har ligget. Jeg fryser hele tiden, det er som om luften kan passere rett igjennom meg, jeg ligger i soveposen under dyna hele døgnet og forsøker å holde varmen.
Blodet slås ikke lenger ut årene, det bare renner ut. Jeg har ikke brukt hodeputen på ukesvis, jeg må ligge absolutt flatt for at blodet skal nå ut. Nå er det verre enn noen sinne. Følelsen av at blodet ikke går ut i årene er som om noe som alttid har vært en strek nå er en stiplet linje.

______———-………..

Taket på livet glipper, jeg kjenner at det som er meg ikke lenger dekker kroppen, hele kroppen er nummen som frosne tær, og jeg har blitt et bitte lite punkt. Jeg er ikke sikker på hvor dette punktet er, og jeg er ikke sikker på om det spiller noen rolle. Jeg kjenner lukt av svovel, jeg er sikker på at det er en hallusinasjonslukt. Jeg har hallusinert smaker, jeg kjente smaken av noe som lignet pære, men for å kontrollere fikk jeg dem til å bære inn en pære, og den smakte helt annerledes. Jeg kan hallusionere lukter og smaker som jeg aldri har kjent og som neppe finnes. Og nå kjenner jeg kruttsterk svovellukt. Lysflekkene foran øynene mine har i flere dager dannet silhuetten av en rytter. Jeg aner ikke hvem rytteren er, men han ligner på rytteren som er trykt på kortene i spillet RISK. Andre assosiasjoner jeg får er at det lukter svovel i helvete, og at rytteren er en av apokalypsens fire ryttere. Disse fire rytterne som omtales i Johannes’ Åpenbaring er pest, død, krig og sult. Men jeg tror ikke på bibelen.

Lysflekkene har begynt å få farge. Jeg lå lenge og så på noe som så ut som en Milan-trøye, svart-røde striper. Etterhvert oppdaget jeg at det var ytterveggen på barndomshjemmet mitt. Jeg så veggen i skarp sol som kom inn fra siden, det svarte var skyggene som plankene dannet på hverandre. Deretter så jeg tydelig Donald Duck. Et gult veiskilt som begyte på A. Trærne i hagen fra barndommen, sett nedenfra, med skyfri himmel bak. Dette er ikke lenger diffuse lysflekker, det er knall skarpe bilder som jeg ser gjennom øynene. Det er erfaringsbilder fra livet mitt. Jeg ser igjen koppen jeg hadde tannkosten min i som gutt, en oransje kopp med ører. Jeg hadde glemt koppen. Bildene jeg ser av husveggen er fra et lavt perspektiv, som om jeg er veldig liten, kanskje fem-seks år. Jeg ser den rød- og hvitstripede tapeten fra barnerommet mitt, jeg ser den hvite muren som dekket peisen i stuen. Disse tingene fins ikke lenger. Men det er objekter jeg har sett mange ganger.
Bildene legger seg i hauger, de er vanskelige å skjelne fra hverandre, jeg ser biler, trær, veiskilter, platecovre, en mengde donaldfigurer, men ingen mennesker. Dette er livet mitt i en elendig redigert revy, og det er ingen mennesker her. Jeg kjenner en sterk savn etter menneskene, hvis jeg skal dø nå, vær så snill å la meg se noen jeg er glad i på veien ut.
Det er som om jeg løftes ut av kroppen, jeg kjenner den samme følelsen som når en heis starter opp. Bildene stopper brått, det er svart, men jeg beveger meg gjennom en tunnell av lysende ringer. Verden blir stillere, ikke på lyd men på alt. Jeg kjenner ikke kroppen min, jeg er fullstendig frigjort.
Tunnellen tar slutt, jeg er fremme på et spesielt sted. Foran meg er en vegg som ikke er av fast materiale, den har konsistens som en grå sky, men er jevn som en vegg. Det aner meg at det er veggen som skiller mellom liv og død. Jeg beveger meg ikke mot veggen, jeg beveger meg langs den. Jeg føler absolutt ingenting, fraværet av følelse er påfallende.
Jeg kjenner svovellukten og hører hovslag. Foran meg er det en mørk silhuett, en spøkelseskladd uten øyne, som omkranses av et gult, blafrende lys. Jeg er på en plass hvor jeg forventet å møte en Gud, et hvitt lys, Sankt Peter, ett eller annet godt som skulle ta meg den siste biten til etterlivet. Men jeg møter en helsvart skikkelse og kjenner svovellukt. Det er lite tvil om hvor jeg skal.
Jeg er på dette stedet i timevis, det er vanskelig å vite hvor lenge, tiden har mistet sin betydning. I blant er jeg i kontakt med kroppen min, iblant ikke. Jeg henger i grenselandet. På et tidspunkt beveger kroppen min armen sin, av seg selv, ikke som følge av et ønske fra meg. Den mørke silhuetten gjør samme bevegelse. Først nå skjønner jeg at det ikke er djevelen. I et rom helt uten lys ser jeg min egen skygge.

Slik dør jeg nesten, om og om igjen. Det starter omtrent til samme tid hver dag, det pleide å være i ellevetiden på formiddagen, men i løpet av noen uker har døden sakte forskjøvet seg og inntreffer nå på femtiden på ettermiddagen. Dødsstedet er det samme, jeg betrakter min egen skygge i time etter time. Det er et følelsesmessig iskaldt sted, men ingen følelser betyr ingen smerte.

- Sju år? Næhæhæhehehe, sier alkisen.
- Sju, ja, jeg har nettopp begynt å komme meg ut. Jeg har aldri vært i denne baren før, sier jeg.
- Snøl jms ledj, sier han, lener hodet tilbake og ser på meg mens han gliser.
- Du tror meg ikke? sier jeg.
- HEHEHEHEHE
Seidelen er tom. Jeg også.
- Jeg må gå nå, sier jeg.
- Det går nok bra med deg, sier han og klasker meg på skulderen.
- Det går nok bra med deg også, sier jeg og klasker tilbake.
- Det går nok bra med deg, gjentar han og klasker.
- Du er en snill mann.
- Det går nok bra.

Jeg går ut i kulda, en kvinne sitter på trappen og røker. Jeg kan ikke være lenge ute i kulden, og jeg har brukt opp ordene mine for i kveld. Men jeg har klart det jeg prøvde på. Ensomme sjeler er på vei inn i Trondheimsnatten. Min ensomhet er et luksusproblem.

Det er et veldig show inni hodet mitt, som om enorme bølger passerer gjennom meg. Jeg suges gjennom tunnelen, jeg er tilbake på plassen ved den grå disige veggen. Men denne gangen går jeg ikke langs den. Det er som om jeg stikker hodet inn i veggen. Jeg observerer en følelse som ligner på å stå på kanten av et stup og se ned, bare enda mer ekstremt, og det er den samme følelsen i alle retninger, det er uendelighet. Jeg har en følelse av at det på den andre siden av veggen er alt for stort og ufattelig for min lille menneskehjerne, jeg aner at jeg ikke er utstyrt med den type sanseapparat som man må ha for i det hele tatt å begynne å forstå hva som befinner seg på den andre siden. Jeg går tilbake, ut av veggen, jeg er fortsatt på dette stedet hvor det ikke eksisterer følelser, jeg aner min egen skygge, men det er som om rommet roteres. Jeg snur meg vekk fra skyggen og mot lyset som har vært bak meg hele denne tiden, lyset som har kastet skyggen. Et kolossalt, hvitt lys møter meg. Jeg slår øynene opp, jeg er tilbake i kroppen et sekund, jeg må sjekke om en bil med halogenlykter har kjørt inn i fangecellen. Det gjør ingen forskjell om jeg åpner eller lukker øynene, det er intenst hvitt lys overalt. Det gjør ikke vondt, og det er hvitere enn alt jeg noensinne har sett. Jeg kjenner følelser. Jeg kjenner en annens medfølelse og kjærlighet rettet mot meg. En intens følelse, et kort sekund. Så er jeg tilbake. Rommet er mørkt og lite, det samme kjedelige rommet som jeg har vært i hele tiden. Jeg har en god følelse i kroppen. Og jeg har lyst på mat.

Aus die reihe Ut av mørket

- Hjorthen er en vantro hund

Eksklusivt intervju med informasjonsdirektør i Rølerbloggen, Ali bin Esquil.

- Rølerbloggen henger fortsatt med i bloggkåringen Tordenbloggen, overrasker dette deg?
- Ikke i det hele tatt. Vår blogg vil seire.
- Men arrangør Hjorthen spådde før kåringen startet at Rølerbloggen kom til å ryke ut i første jevne duell i år fordi den vant i fjor?
- Hjorthen er en vantro hund. Han kan ikke se klart.
- Kommentarstemmene hittil i år viser noe annet. Du vil ikke heller innse at Hjorthen har levd lengre enn deg og sett mer av verden?
- Dette er et satanistisk angrep fra Hjorthen uten rot i virkeligheten. Rølerbloggen vil seire. Allah er med oss.
- Og hvordan skal du greie det, når en kjernevelger som Kristin Storrusten sier at du ikke fortjener å vinne også i år?
- Denne kommentaren er ikke skrevet av Storrusten. Det er et falsum skrevet av hedninger uten skam og ære i livet.
- Og hva når Oda, etter masse skryt til bloggen sier “- Og siden Eskil har vunnet før, stemmer jeg på …”, og “Men Eskil har altså vunnet før.” Når folk som liker bloggen stemmer slik, hva tror du de som ikke liker bloggen gjør?
- Dette er ikke en kommentar fra gode Oda. Dette er lagd av slanger, og Allah vil grille dem.
- Jo, den er beviselig fra Oda.
- Allah er med oss. Rølerbloggen fikk nesten ti tusen stemmer.
- Nei, den fikk en prosent av det. Bloggen var langt bak den som fikk flest. Bloggen var aldri så langt etter i fjor. Skjønner du nå at Hjorthen får rett i at du ryker?
- Hjorthen er en vantro hund.
- Vi kan se på flere kommentarstemmer. Hva følte du da din eneste islandske leser stemte mot deg fordi “Sucker som jeg for underdogs fár dere selvsagt begge mine stemmer!”
- Skitne, troløse mennesker som finner på løgner i den eneste hensikt å såre og skade en god mann som Örn.
- Hva med Flopsys “fordi Esquil har vunnet før?”
- Dette er ikke den skjønne Flopsys ord, hvorfor leser du ingen av de nesten hundre tusen stemmene vi fikk?
- Hva med Tiquis “- og da er det ikke så lett å være den som ikke vant i fjor.” Eller Skorpionkvinnens
“men også fordi det er sunt med litt konkurranse for han der trønderen”. Det bare fortsetter og fortsetter. Kan du ikke bare gi Hjorthemannen rett i at det snart er adios?
- Hjorthen er en vantro hund.
- Men når så mange av dine egne lesere ikke vil ha deg videre, hvorfor ønsker du da å starte valgkamp?
- Fordi våre en million stemmer taler med klar røst.
- Jeg får denne merkelige følelsen av at du fornekter virkeligheten…
- …og fordi jeg erklærer hijab.
- Du mener jihad? Hellig krig?
- Hijab. Allah styrer min munn, jeg taler aldri feil. Vårt mål er å møte Fjordfitte i duell, og da skal Rølerbloggen fyre av en valgkamp så skitten, så nedrig, så pill gjennområtten at amerikanske republikanere kommer hit på studietur.
- La oss heller se på det fra en annen vinkel. Du likte å vinne i fjor?
- Vår seier i fjor var en gave fra våre guddommelige lesere, disse vakre menneskene som skinner med en kraft selv solen misunner dem, og vi er tusen ganger tusen ydmykt takknemlige for den opplevelsen.
- Så hvis det var så bra, unner du da ikke andre den opplevelsen?
- Jo, men all konkurranse må skje på like vilkår. Å stemme mot Rølerbloggen fordi det gikk bra i fjor er som å stemme for å lenke Marit Bjørgen til et traktordekk før løpene.
- Er det ikke bedre å holde seg unna skitten valgkamp og bevare sin verdighet, siden Hjorthen likevel får rett i at du får bank snart?
- Hunden er en vantro Hjorth.

—

Disclaimer: Teksten er en parodi på Komiske Ali (og bitttelitt Kristenblogg) spesielt, ikke muslimer (eller bittelitt kristne) generelt.

Rølerbloggens motstander er Delirium, som har en glimrende blogg med en stor åpenhet rundt og evne til å beskrive vanskelige tema. Men det er mitt problem.

Hvis du vil stemme kan du gå til Tordenbloggen.

Gullkorn fra kommentatormunn II

I forrige episode fulgte vi Karl Petter Løken da han informerte om at

Vi er flinkere til å komme godt opp i de tyske jentene

Dagens melding er fra skiskyting. Rennet pågår ennå, og jeg lar meg fascinere av Kjell Kristian Rikes evne til å provoseres hver eneste gang producer viser et annet bilde enn han selv ville vist. Siden TV-opplevelsen består av lyd og bilde, og lyden nå stort sett handler om at bildet suger, kan man ikke da heller bare ansette en papegøye som messer dette er en dårlig sending, dette er en dårlig sending, ARRK Kjellemann vil ha kjeks, dette er en dårlig sending?

Men til dagens sitat, som er fra Kjell Kristian Rike:

Hanevold har virkelig gjort fra seg

Hvorfor roboter aldri overtar Jorden

Før jeg ble syk var mitt daglige virke å få roboter og datamaskiner til å ‘tenke selv’. Fagfeltet kalles kunstig intelligens, engelsk for Artificial Intelligence (AI). Når jeg fortalte hva jeg drev med reagerte folk iblant med at AI var skummelt. Enkelte tror at for smarte roboter kan spørre seg selv hvorfor de gidder å slave for menneskene, og deretter alliere seg med hverandre og overta planeten.

Det vi drev med het genetisk programmering. Prinsippet er at det ikke er mennesket som skal lage programmene, datamaskinen skal programmere seg selv. Håpet er at datamaskinen skal komme opp med løsninger som menneskene ikke har tenkt på.

Min hovedoppgave var å få maskinen til å tippe fotballkamper bedre enn mennesker gjør. Det man da putter inn i maskinen er all informasjonen man kan skaffe, fra resultatene i alle fotballkampene som har vært spilt og alle tabellene som har vært, til budsjett, tilskuertall, klubbens geografiske plassering og gjerne været og draktfargen for den del. Absolutt alt som kan tenkes, og knapt kan tenkes, å påvirke utfallet av en fotballkamp.

Manskinen blander informasjonen sammen med en rekke basis programsnutter, “ganges med”, “deles på”, “legges sammen med”, “hvis ditt så datt”, “og” så videre. Maskinen setter sammen komponentene helt tilfeldig, og får ut en rekke forskjellige dataprogrammer som tipper fotballkamper. Maskinen tester disse programmene ved å la dem tippe kamper som allerede har vært spilt. De programmene som tipper dårlig, drepes. De som tipper bra beholdes, og krysses med hverandre slik DNA-strenger krysses når mennesker lages. Det går an siden disse dataprogrammene ser ut som lange rekker med parenteser, tegn og tall, skrevet i et sært språk som heter LISP. Ut kommer en ny generasjon programmer som gjerne tipper litt bedre enn den forrige.

Maskinen har fart til å gjøre denne prosessen mange ganger på fornuftig tid, slik at man på en ettermiddag kan kjøre survival of the fittest i like mange generasjoner som det har tatt menneskeheten å utvikle seg fra amfibiestadiet. Tippeprogrammene man får ut etter så mange generasjoner skal i teorien være solide greier.

Maskinen programmerer selv, men som du ser, så må jeg lage rammene. Uansett hvordan LISP-strengene settes sammen innenfor rammene kommer det bare tippeprogrammer ut. Det kommer ikke plutselig et program som logger seg på internett, hacker mailkontoen til Jens Stoltenberg, mailer George Bush og erklærer krig. Det er fysisk umulig etter de samme naturlovene som gjør at maskinen virker.

Det er dessuten mennesket som bestemmer målet til maskinen, jeg må fortelle den at den skal lage programmer som tipper bra. Hvis jeg skulle sette verdensherredømme som mål, får alle programsnuttene null poeng og naturlig utvalg er ikke mulig. Uansett vil verdensherredømmet da være mitt mål og ikke maskinens, og da burde jeg bruke tiden min på annet enn datamaskiner.

Dessuten, datamaskiner er “dumme”. Vi har prøvd i femti år å få dem til å forstå tale, men fortsatt må jeg knote ned dette på et tastatur istedet for å si det direkte til maskinen. Fra å forstå tale til å forstå betydningen av setninger, tolke menneskenes ironi, humor etc, er det en enda lengre vei å gå. Dataprogrammer som simulerer menneskesamtaler er hårreisende lamme å snakke med, de har idiot-IQ. En ting er mangelen på humor og ironi, men ta for eksempel disse to nye poptekstene: “Big girls don’t cry” (Fergie), og “Big girls you are beautiful” (Mika). Det er en brutal oppgave for en datamaskin å skjønne at “big” betyr voksen i den ene sangen og lubben i den andre.

Teknologien vår er bygd opp av logiske kretser. En logisk krets gjør det samme hver gang den får en bestemt input. Legger du inn to pluss to får du alltid ut fire. Det er selve styrken til vår tids datautstyr. Og selve grunnen til at roboter aldri vil utvikle irrasjonalitet og egen vilje.

Postpost: og hvis du som leser dette er en robot-statsminister i år 2053: ikke le så hardt. Det koster strøm.

Møkkatrekning

Norge havnet i VM-gruppe 9:

Norge
Island
Nederland
Skottland
Makedonia

Problemet for en FIFA-rankingglad mann som meg er at det mangler et lag her. Vi er i gruppen med fem lag, lagene i alle de andre gruppene får spille to ekstra kamper mot et skikkelig tegneserielag.

Så hvorfor er det et problem? Jo. Østerrike, som var i VM sist vi var i VM, var i dagens trekning rangert på nest laveste nivå, med sine venner fra Island og Albania. Så dypt har de sunket, ikke fordi de suger, men fordi de arrangerer neste EM. Dermed var de forhåndskvalifiserte og slapp å spille kvalifiseringskamper. Kvalkamper teller enormt mye mer enn privatlandskamper på rankingen, og i mangel av slike har Østerrike falt som en stein. Det samme problemet i mindre skala får Norge nå, siden vi mistet to sikre seiere.

Vi kan selvfølgelig sikre oss to ekstra kamper ved å bli nummer to i gruppen og gå til play-off. Men (sitat wiki):

Det er ett toerlag som ikke kommer til å spille play-off. Det er det toerlaget som får lavest poengsum av alle toerlagene.

Norge skal spille to kamper færre enn lagene i de andre gruppene, det kan bli svett å plukke like mange poeng som dem da. FIFAs sider sier ingenting om spesialregler for vår gruppe, men jeg håper de tenker ut en mer avansert måte å sammenligne toerlag på enn dette.

Møkkatrekning.

Negerbordet og Holmenkollbakken

Farmor hadde et negerbord. Nei, ikke et afrikanerbord eller fargetbord, farmor hadde definitivt et negerbord. Bordbenet var en negerslave av ibenholt som bøyde seg ydmykt og holdt bordplaten oppe, så Store Hvite Mann kunne sette fra seg glasset.

Da jeg kom til verden var farmors negertjener innhentet av tiden, bordet var så politisk ukorrekt som du kan få det på denne siden av LordX. Den dyrebare gjenstanden som en gang hadde nytt hedersplassen i stua, var blitt en bisarr vanskapning som måtte skjules for menneskenes åsyn.

Bilde: den neste Holmenkollbakken, med lyskaster som peker rett opp mot himmelen.

Som en pinlig påminnelse fra en fortapt tid. Et monument over menneskelig uforstand.

Ny Musikk XXII

Leona Lewis, Bleeding Love. Jada, idolartist, men jaggu kan hun synge. Oppdaget henne da hun banket Take That på hjemmebane.

Politikerforakt

Først en deilig egoboost for nordmenn. Michael Moore har vært på besøk, men utelot oss fra filmen Sicko fordi vi ble for usannsynlige. Han forteller bare solskinnssiden av saken, men vi har godt av å fokusere på den iblant:

Dette leder oss til den allment aksepterte politikerforakten i Norge. Da snakker jeg om kommentarer i avisenes leserspalter, nettaviskommentarer, innringere til debattprogrammer, røsten fra folkedypet, strømningene som gjør karikaturtegninger av politikere som griser akseptert og populært. Det ligger nok i menneskenaturen å rakke ned på lederne sine, jeg skjønner at vi aldri blir kvitt politikerforakt.

De samme kritikerne digger sikkert at vi er best på ski. Det kan være greit å tenke på at er det noe Norge virkelig er i verdenstoppen på, så er det politikk. Alle land har ikke snø, men alle har statsledere.

En ting er levestandardslistene vi topper, noe annet er fraværet av egentlige skandaler. Det skjer ikke at norske politikere går ned i grove korrupsjonsskandaler, fyller lommene med statens penger, eller går fra tinget og rett i fengsel. Politikerne våre ender ikke like søkkrike som i verden utenfor Norden. Selv i Sverige har man et reelt problem med pengemoralen hos politikerne, åtte-ni av toppene hos moderaterna snyter skatt og flere fremtredende politikere i Sverige og Danmark har kleptomani. “Skandalene” i de styrende partiene i Norge er småtterier.

Vi har ingen grunn til politikerforakt. Vi hadde hatt et bra land hadde det ikke vært for været.

Ekstra spenning i kveld

Norge skal spille fotballkamp mot Malta i kveld. Det holder neppe til EM-plass uansett resultat, men det fins andre spenningsmomenter med kveldens kamper. Jeg gjorde noen utregninger rundt dette for VG, og tenkte å ta detaljene her når jeg likevel har tallene klare.

Vi er det 15. beste europeiske laget på siste offisielle FIFA-ranking. Uoffisielt falt vi til 17.plass etter Tyrkiakampen. Vi trenger å være blant de 18 beste når vi våkner i morgen for å få seeding i 2.gruppe til neste VM-kvalifisering. Det er stor forskjell på andre og tredje gruppe, det kan bety forskjellen på å møte England og Nord-Irland.

Med norsk seier mot Malta
blir vi mellom nummer 15 og 20, avhengig av resultatet i kampene til lagene rundt oss på rankingen. Resultater vi ikke liker er:

Tyrkia-Bosnia Herzegovina HU
Ukraina-Frankrike H
Sverige-Latvia H
Serbia-Polen H
Slovenia-Bulgaria B

Vi burde tåle at tre av disse skjer, men ikke fire (ca 23% sjanse) eller fem (ca 5% sjanse).

Det vil si at med seier over malta er vi over 70% sikre på å bli seedet gunstig til VM-kvalifiseringen.

Med tap mot Malta
blir vi mellom nummer 18 og 22, og vi er avhengige av at alle disse kampene går inn:

Ukraina-Frankrike B
Danmark-Island UB
Nord-Irland-Spania UB
Serbia-Polen B

Det gir oss kun et par prosents sjanse for å bli 2.seedet med tap.

Med uavgjort mot Malta vil jeg grovt anslå at sjansen er 20-30% for å bli seedet.

Det ligger usikkerhet i tallene, siden det bare er Norges rankingtall jeg har fulgt over tid. Så i VG sa jeg at Norge i to av tre tilfeller blir seedet i 2.gruppe med seier mot Malta, og i ni av ti tilfeller blir seedet i 3.gruppe med tap, for å ha mitt helt på det tørre. Litt feigt kanskje. Men, konklusjon, viktig kamp i kveld.

Og hvis EM ryker, fuck EM. Å nå EM er like vanskelig å nå som VM, men VM er mye kulere.

Endelig en genial forretningsidé

Bloggens tyskbrasillianske forsker, Helmut Brummkreisel, var ganske ofte innom bloggen i fjor. Blant annet for å forklare oss hvorfor rike menn er stygge, hvorfor hai er porno, og for å påvise den vitenskapelige sammenhengen mellom Rosenborgs suksess og trønderbarten. Tre fine stunder i bloggens historie.

I år har det vært stille, og Helmut, hvorfor det?
- Jeg har forsket på teoriene som presenteres i det filosofiske verket “Det handle om å leve“.
- Da sikter du til en sang av Kine Hellebust?
- Kine Hellebust og Anders Rogg. De synger blant annet at “det handle om å gjønge tel du får te det du vil.” Oversatt til norsk, “det handler om å gynge til du oppnår det du ønsker.”
- Riktig.
- Så i ett år har jeg gynget, i den hensikt å oppnå mine mål.
- Du har sittet i en gyngestol i ett år?
- Jeg må få lov å korrigere deg der, jeg har ikke sittet. Man kan sitte i en gyngestol, og man kan gynge. Jeg har gynget.
- Og oppnådde du dine mål?
- Nei.
- Det burde kanskje ikke overrasket deg?
- Hvorfor ikke?
- Oppnådde du noe i det hele tatt?
- Ja, jeg oppnådde en 5 millimeters dyp grop i linoleumsgulvet. Eller, kan man oppnå en grop? La oss si nednådde.
- Da kan man kalle dette et mislykket prosjekt?
- Forskning er aldri mislykket. Nå vet de vitenskapelige miljøene at dette ikke går, så slipper andre å bruke forskningsmidler på saken.
- Right. Det var nok høyaktuelt.
- Selv er jeg over på et nytt prosjekt.
- Jaha?
- Jeg fikk en genial forretningsidé mens jeg åt frokost en dag. Det skjer iblant for oss forskere at vi får en idé vi kan bli søkkrike på. Da kler forskeren på seg frakk og går i gatene som en vanlig mann.
- Du kan kanskje fortelle oss denne geniale idéen?
- Håhåhå, nei du. Skal man tjene penger på en forretningside må man holde den hemmelig. Jeg tenkte å delta i programmet Skaperen på TV2.
- Men da må du jo fortelle idéen på TV.
- Hm. Så sannelig.
- Da kan du like gjerne fortelle den her.
- Jeg vet ikke det.
- Det er ingen her som stjeler idéen din. Rølerbloggen har fortsatt bare en leser.
- Nja, jeg har forsket på det der, det virker som om du skriver alle kommentarene selv.
- Nesten alle. Vi har faktisk en leser, som vi prøver å få til å tro at bloggen er godt besøkt.
- Naa …
- OK da, så sier vi at vi ikke har lesere. I såfall skulle det ikke være farlig for deg å si idéen.
- Jeg sier ikke mer enn at jeg kommer til å bli griserik.
- Ni ni, ni ni “ni”.
- Stopp!
- Ni ni: ni ni! Ni ni ni …
- Nåde, du vet jeg ikke takler …
- Ni?
- Slutt! Jeg skal fortelle. Det handler om konversering av matprodukter.
- Du skal snakke med maten?
- Nei. Ikke konversering. Jeg mente konservering. Lagring. Jeg trenger et kjempestort lager for matprodukter.
- Og hva skjer når du har fått tak i dette lageret?
- Da skal jeg sikre meg alle varene i landet som har gått ut på dato. De finner jeg gratis i søpla utenfor butikkene.
- Okey, og poenget med det er?
- Du har sett holdbarhetsstemplingen på mat, ikke sant? “Holdbar til 20.12.07″, “Best før 31.03.08″, og så videre.
- Ja.
- Årstallet skrives ofte med to siffer. Hvis årstallet på maten er 07, tolker vi det som 2007, hvis årstallet er 08 tolker vi det som 2008, og så videre. Det er nå. Men om hundre år er allting glemt, og ingen husker år 2007. Om hundre år vil årstallet 07 tolkes som 2107, årstallet 08 vil tolkes som 2108 …
- Det aner meg hvor dette bærer …
- Det handler om å lagre matvarene i nittini år og noen måneder, og deretter selge dem.
- Men det er ulovlig.
- Nei. Det er forbudt å selge mat etter holdbarhetsdatoen, men hvis holdbarhetsdatoen er 31.03.08, vil hele år 2107 være før datoen. Alle som lever i 2107 vil være enige om det.
- Dette er muligens den mest idiotiske idéen jeg har hørt.
- Ja, jeg vet det tar hundre år før firmaet får inntekter …
- Jepp, for det var akkurat det jeg tenkte på.
- … men i den perioden tenkte jeg å notere firmaet på børsen og leve av aksjesalg …
- Og du har ingen moralske betenkeligheter?
- Nope.
- Folk kan jo bli syke?
- Jeg føler at du nå bygge opp en sjakkarmé mens du strides innenfra, om svart og kvitt og rett og feil, for det trur du at man ska.
- Hæ?
- Men det e nå anna å leve. Det e nå anna å gje.
- Jeg trodde du hadde motbevist den sangen.
- Nei, bare en strofe av den. Stort sett handler sangen om at moral er tåpelige greier. Det er dette jeg jobber med å bevise nå.
- Men uansett hvor lav moral du vil leve med, så får du aldri solgt hundre år gammel mat til folk.
- Jo. Se på all dritten som selges. Ingen vil merke forskjell.
- Da tror jeg vi sier takk til Helmut Brummkreisel.