Zaga var en livlig og høyrøstet nordlandsdame. Gio var en sjenert kar med et godt hjerte. Jeg ble kjent med dem på nett, på en irc-kanal. Som med de fleste her i bloggsfæren kjente jeg dem gjennom nicket. De egentlige navnene deres har jeg bare lest en gang. På en liste over 118 navn.
Jeg møtte Zaga og Gio to ganger In Real Life, på treff i Trondheim for IRC-kanalen vår, #quiz-show. (som også Iversen og Tine ED hang på).
Zaga og Gio ble kjærester etter et av #quiz-show-treffene. De dro på ferie sammen til Italia, hvor de ferierte sammen med en kompis av Gio som bodde der. De skulle fly hjem igjen med SAS. Da flyet var i god fart bortover rullebanen, kom et småfly inn fra siden. SAS-flyet måtte svinge, og kolliderte i en bygning. Zaga, Gio og 116 andre mennesker døde.
R.I.P.
Overgangen fra denne historien til å snakke om aksjer føles brutal. Men denne posten handler om aksjer og etikk.
Da Zaga og Gio døde var jeg ganske aktiv på børsen. På det verste drev jeg daytrading, kjøpte og solgte samme dag eller med få dagers mellomrom. Jeg hadde nettopp vært en tur innom eiersiden i SAS da ulykken skjedde, og voktet kursen nøye. Jeg regnet med at flystyrten ville sende aksjen ned.
Istedet gikk aksjen opp 10%. Flyet var godt forsikret, SAS slet med overkapasitet, et flykræsj passet, som Mr. Burns ville sagt det, excellent. Zaga og Gio døde i SAS-flyet mens eierne tjente penger.
Denne og andre hendelser, som at jeg tjente penger på terrorpanikk etter 11.september, ga meg samme budskap: penger har ikke noe hjerte.
Noen kan være på børsen uten å ta skade på sin sjel, men personlig opplevde jeg det vanskelig å både bevare et godt hjertelag og gjøre rasjonelle børsvalg. Jeg ville ikke styres av grådighet. Så jeg solgte meg ut av børsen. Siden har jeg ikke hatt et øre i aksjer.
(Samme effekt gjorde at jeg nylig fant ut at jeg helst vil holde meg unna den uendelige bloggekonkurransen ratix. Mitt konkurranseinstinkt overtar, og lesertallgrådighet over tid går utover bloggens hjerte.)
Nå i 2008, etter børskrakket, lekte jeg med tanken på å kjøpe aksjefond. Det måtte i så fall bli et etisk fond, som holder seg unna klasebomber og ikke bidrar til verdens ondskap. Et fond som styres på samme måte som oljefondet vårt.
Da slo det meg. Tanken bak etiske fond baseres på at aksjekursene dannes ut fra tilbud og etterspørsel. Hvis færre vil ha uetiske aksjer blir kursen på de uetiske lavere. Klasebombefabrikkeierne blir fattigere.
Men aksjer er ikke kolakorker eller pins, hvis verdi kun styres av hvor mange som ønsker å eie dem. Hvis pins-miljøet bestemmer seg for at pins fra nazi-OL i 1936 er verdiløse, synker verdien, og det går an å le av de som brenner inne med dem.
Aksjer har reell verdi, de er eierandeler i bedrifter som tjener penger, og pengene får eierne tilgang til gjennom utbytte og andel i egenkapital. Etiske aksjefond er ikke som en gjeng som boikotter pins, det er som en gjeng som boikotter hundrelapper. De må selge hundrelappene sine, og er de mange nok øker tilbudet mens etterspørselen synker, da kan de bli nødt til å selge hundre kroner for nitti kroner. Nå går det ikke an å le av de som brenner inne med boikottobjektet, for hundrelappene er fortsatt verdt hundre kroner hos Norges Bank.
I rene ord: Hvis få vil ha klasebombefabrikker, vil de gjenværende svina som faktisk ønsker å eie bombefabrikken få den på billigsalg.
De uetiske vil da nyte godt av fordeler som lavere formuesskatt og en permanent høyere utbytteratio enn de som satser på etiske fond.
Dette er bare noen faktorer i et komplisert regnestykke, men jeg føler meg ikke trygg på at etiske fond ikke kan medføre at de uetiske menneskene vil bli fortere rike enn de etiske. Og all den tid penger gir makt, at de kan overføre makt fra de etiske til de uetiske.
For penger har ikke noe hjerte.
